Nordlige refleksjoner

Jeg har i løpet av det siste halvannet året hatt gleden av å holde et kurs kalt «Elektronisk Strategisk Forretningsutvikling» for 13 mennesker fra Finnmark – folk fra næringsliv, offentlig forvaltning og halvstatlige utviklingsselskaper. Kurset har omhandlet hvordan man kan utvikle firmaer, og hvordan man kan bruke teknologi til å konkurrere.
I løpet av denne tiden har jeg lært meg å respektere en gruppe mennesker som forsøker å skape fremdrift og fremgang innenfor en landsdel med mange utfordringer – noen av dem skapt av natur og avstander, men også noen egenproduserte. Jeg har fått plassert en hel del steder på mitt noe mangelfulle mentale Norgeskart. Og jeg har rukket å gjøre meg endel refleksjoner rundt hva som holder Finnmark tilbake hva gjelder næringsutvikling – ting som i hvert fall ifølge min ubeskjedne mening må endres, om Finnmark skal kunne utvikle seg som en levedyktig region, uten bruk for statlige overføringer. Så her er min noe uærbødige liste med påstander man kanskje bør tenke over i en videre diskusjon om Finnmarks fremtid. Når jeg tenker meg om, er ikke listen så altfor dårlig når man skal tenke over enhver form for forretningsutvikling heller:
Man starter ikke bedrifter for å skape arbeidsplasser. Bedrifter startes for å tjene penger. Hvis de tjener penger, blir det arbeidsplasser av det. Hvis de tjener gode penger, blir det solide, langvarige arbeidsplasser. Startes derimot bedriften for å skape arbeidsplasser, så vil man skaffe seg et fremtidig pengesluk med folk som sitter og tvinner tommeltotter i påvente av at prestisjetapet skal bli mindre enn utgiftene. I dette ligger også at de bedrifter man skaper ikke vokser fortere enn markedet tilsier – og at man har mer fokus på lønnsomhet enn vekst.
Å være strategisk er å være anderledes. Jeg pleier å fortelle mine studenter om Claude Shannon og hans tese om at et utsagns informasjonsinnhold er omvendt proporsjonalt med sannsynligheten for å motta det. Eller, med andre ord, at strategi er å ta valg, og å gjøre noe som ikke er det samme som alle andre. For Finnmarks vedkommende er dette et spørsmål å utnytte det unike ved Finnmark – ikke ved at man har naturressurser (det er ikke unikt, og krever dessuten kapital som gjør at profitten havner utenfor landsdelen). I stedet må man se på det som virkelig er unikt – det at man har spredt bosetning (som krever utvikling av samhandlingsteknologi), en posisjon mellom Russland og Europa (tenk deg Kirkenes som Nordkalottens Singapore), og en natur man ikke finner andre steder.
Misunnelse er lite lønnsomt. En av de tingene jeg virkelig må riste på hodet over, er hvordan politikere og folk generelt i Finnmark er villige til å torpedere nærmest ethvert initiativ som kan føre til at noen andre enn dem selv kan tjene penger eller på annen måte oppnå fremgang. En dypt institusjonalisert «Skit i Finnmark, leve Mehamn/Vadsø/Vardø/Karasjok/Hammerfest/velgdittegetsted»- holdning gjennomsyrer enhver diskusjon om tiltak. Jeg har sett i hvert fall fem forretningstiltak strande på endeløse diskusjoner (eller i hvert fall bekymring om at nå kommer det til å bli bråk) om hvor ting skal lokaliseres. Kautokeino og Karasjok har hver sin samiske videregående skole (med 3 elever per lærer). Hvert nes har et rådhus. Turismeplaner torpederes fordi bussen ikke stopper på den lokale kafeen. Finnmark trenger å redusere antall tettsteder og heller få noen få som er bærekraftige. Og bare så det er klart – dette er ingen tragedie, men en sunn og naturlig utvikling.
Når lokalisering ikke betyr noe, betyr den alt. I dagens teknologifiserte samfunn kan folk – i hvert fall kunnskapsarbeidere – jobbe hvor som helst i verden. Det betyr at det ikke lenger er arbeidsplasser som skaffer innbyggere – skal man oppnå vekst, må folk kunne ha et liv der man bor også. Det betyr gode skoler, barnehage, muligheten for å dyrke sine interesser og et samfunn som er tolerant overfor folk som er anderledes og samtidig interessant nok til å tiltrekke seg nye mennesker. Kunnskapsarbeidere lever av penger og må tjene dem, men de lever også av ros og ære, og må få anledning til å både få og nyte begge deler lokalt for å trives. Lokalisering av kunnskapsbedrifter skjer ikke på grunn av skattelette eller politisk velvilje. Man flytter dit det finnes kunnskap – med andre ord, kunnskapsbedrifter klynger seg sammen, de liker ikke å være alene.
Som en av studentene påpekte: Det ser ut til at Finnmark i større grad en andre steder har problemer med «kvinnelige» verdier og intellektualitet (eller rettere sagt at intellektualitet blir sett på som umandig og noe som man ikke bør befatte seg med). Fordi mange reiser ut for å utdanne seg og blir ute etter endt utdannelse blir man etterhvert hengende igjen med en befolkning som ønsker om å gå tilbake til en industriell fortid, i stedet for å ta jobben med å skape mange små ting som sammen kan ha fremtiden for seg.
På en eller annen måte har man fått for seg at næringsinitiativ er avhengig av godkjennelse av en lokalpolitiker eller fem. Politikere har imidlertid en annen agenda – ikke minst vil de gjerne tilbake til fremtiden, til en tid da politikere betydde noe.
Det er litt synd at man begynner å snakke om å starte opp igjen Syd-Varanger – jeg tror Kirkenes spesielt og Finnmark generelt trenger å gjøre små ting, rettet mot et globalt marked. Ikke store ting hvor markedsforståelse utover råvareprisutvikling ikke er relevant. Dette gjelder forsåvidt for resten av landet også, men behovet er mindre prekært der enn i Finnmark.
Det burde lysne, også uten midnattssol. Men da må kulturliv sees på som et sine qua non, utdannelse sees på som en maskulin dyd, og salg og markedsføring gjennomføres ut fra hva kunden, ikke en selv, vil ha.

4 tanker på “Nordlige refleksjoner

  1. Jeg vurderer sterkt å heretter avslutte enhver settning med «og ja til urbanisering av Norge!»
    Jeg synes mye av det du skriver kan beskrive mesteparten av Norge med unntak av våre største byer. Norge er landet for de spesielt interesserte, eller for å være mer nøyaktig – for de som er spesielt interesserte i å bo helt for seg selv. Det er ikke bra for hverken økonomi eller kultur.
    Et godt eksempel er å se på hvordan ting fungerer i Sverige, det mest visuelt tydelige tegnet på at ting fungerer forskjellig i forhold til bosetningsmønster mellom de to landene er å se på hvordan bosetningen er rundt grenseområdene…

  2. Vel, jeg er ikke imot spredt bosetning, men den bør komme som et resultat av en bærekraftig utvikling. Svenskene har kanskje gått litt langt, i hvert fall på 60-tallet, da de smalt opp store blokkbyer utenfor de store byene og støvsuget landsdelene for folk.

  3. Finnmarks problem er kanskje ikke så ensidig eid av Finnmarkingene: det er fiskeriministeren som nå vil selge kvotene til evig tid. (Stort sett til møringene og Røkke). Det er Miljøverndep som ikke definerer turisme som næring i forhold til motorferdsel i utmark og dermed reduserer endel muigheter i reiseliv. Det er Landbruksdep. som i 1978 endret reindsiftsloven slik at vidda beites ned og det oppstår vill-vest. Det er bankene som ikke gir lån til bolighus i Berlevåg, men til campingvogn fordi campingvogna kan selges dersom betalingsproblemer og men ikke eneboligen. Det er Fiskeridep som regulrere utaket av kongekrabben på et mikronivå til tross for markedspris på 300 kr og utømmelige ressurser(problemer). Det er SAS som ikke vil selge meg de 80 setene på en maskin med Incentiveturister fra Frankriket som vil omsete for 12.000 pr pers i 3 dager, dette vil ikke SAS fordi de tjener mer penger på fullprisbetalende offentlige? passasjerer.
    Alt i alt så mangler vi kapital også! Vi er ikke gode nok/villige til å drive akkvisisjon i pengemiljøene sørpå. Men vi har verdensrekord i konjakk-drikking, sædavgang utenfor ekteskapet, fornøyd med oss selv etc.
    Jeg har foreslått deg Espen som foredragsholder på Finnmarkskonferansen 7. sept.
    Takk for gode refleksjoner.

Det er stengt for kommentarer.