Tanker fra sete 8A

Akkurat nå sitter jeg i sete 8A på SAS’ flight til Düsseldorf, på vei til et møte for å fremlegge resultatene av et forskningsprosjekt om IT-outsourcing for en gruppe europeiske firma. Jeg har min laptop fremme, og jeg lytter til Grieg’s A-moll konsert på høretelefoner jeg kjøpte for 99 kroner i tax-free-butikken på Gardermoen.
Dette er for meg en dag for nye opplevelser – for det første hører jeg på (egen) musikk som flypassasjer for første gang (jeg kjøpte meg høretelefoner fordi jeg skulle høre på et opptak av et foredrag, men det ble musikk i stedet), og for det andre har det utrolige skjedd at jeg faktisk er enig med Valgjerd Svarstad Haugland i noe.
Svarstad Haugland har i en uttalelse til Dagbladet vist hun at hun har kontakt med markedet, om ikke helt med sin rolle som politiker, idet hun oppfordrer folk til å boikotte CDer med kopibeskyttelse. Hun bruker som argument at hennes sønn har fått iPod, og at hun synes han skal få lov til å lytte til de CDene han har kjøpt på det utstyret han har valgt å kjøpe uten innblanding av plateselskapene.
Hun blir naturligvis imøtegått av EMIs direktør Per Eirik Johansen, som er «kraftig provosert» av et «latterlig utspill» og sier «hva skal bransjen gjøre. Vi må da ha rett til å få betalt for produktene våre.» Her er han på linje med Sæmund Fiskvik, eks-AKP(m-l) og direktør i plategrossistenes forening, som ikke har gitt slipp på sine totalitære tilbøyeligheter og hevder at kopisperrer er det samme som å sette lås på døren til varelageret, og det skal man værsågod få lov til å gjøre.
Hvis jeg hadde vært direktør i et plateselskap, ville jeg blitt alvorlig betenkt over at en så verdensfjern og anakronistisk – rett og slett lite kul – politiker som Svarstad Haugland er betydelig mer på bølgelengde med markedet enn bransjen er. Platebransjen i Norge (og i resten av verden) er i denne sammenhengen strategiske og teknologiske dinosaurer, som desperat forsøker å opprettholde sine store og dyre organisasjoner i et marked hvor distribusjonskostnadene – og dermed behovet for store plateselskaper – er blitt kraftig redusert. Platebransjen vil gjerne fortsette å selge CD-er, som er billige å lage, men dyre å distribuere, til blodpriser. Samtidig viser uavhengig forskning at distribusjon over Internett reduserer kostnadene med inntil 57 prosent. Det logiske ville selvfølgelig være å selge musikken over Internett med 57 prosent rabatt, men det vil ikke platebransjen – for da klarer de ikke å finansiere det eksisterende, fremdeles lønnsomme CD-maskineriet.
Teknisk sett er dette det glade vanvidd. En liten iPod Mini, som min datter nylig kjøpte seg, kan romme ca. 1000 låter. Og platebransjen vil altså at hun skal bruke ca. 30 kroner pr. låt for å fylle den. Ifølge Peter Cochrane, tidligere forskningssjef i British Telecom, vil vi etterhvert komme til å ha iPods (eller lignende bærbare spillere) som kan lagre all musikk som noensinne er laget. Lykke til med å selge sanger på plastskiver, 10 av gangen, for 189 kroner…..
For en gangs skyld har altså Svarstad Haugland rett – det er ikke tilbyderne, men kundene, som bestemmer hvordan et marked skal utformes. Og det platebransjen burde gjøre, er å slutte med gammeldags markedstenkning, som går ut på å dele inn markedet i segmenter som man selger til (dette kalles markedsorientering) eller å sammenligne seg med andre tilbydere og tilby tilsvarende produkter (dette kalles produktorienterting). I stedet burde man begynne å tenke slik Harvard-professor Clayton Christensen, i sin bestselger «The Innovator’s Solution«, sier: Still spørsmålet «Hvilken jobb er det min kunde ansetter mitt produkt for å gjøre?»
Personlig har jeg nettopp ansatt Edvard Grieg (eller i alle fall Oslos Filharmoniske Orkester med Jens Harald Bratlie på piano) til å gi meg 23 minutters pause fra flystøy, trange seter og kjedsomhet. Det fungerer utmerket. CDen jeg har kopiert fra har jeg arvet fra mine foreldre, som en gang i tiden kjøpte den og dermed betalte Oslo Filharmoniske for jobben.
EMI-direktør Per Eirik Johansen vil ikke tillate meg å ansette hans produkt for denne jobben – eller mer presist, han vil bestemme hvordan jeg skal bruke den musikken han selger. Jeg har ikke CD-spiller på min laptop, og ønsker ikke å ha det. Harddisken har masse plass, og CDene har jeg kjøpt. Og den nye loven ville tillate meg å spille CDen hvis jeg koblet en CD-spiller til laptop’en, men ikke hvis jeg trekker ut ledningen. Logisk.
Som en venn av meg, til daglig mellomleder i et stort og svært profilert softwarefirma sier: Problemet er ikke teknologien DRM (som faktisk har mange legitime bruksområder). Problemet er at vi tillater at en markedsaktør skal kunne pålegge kundene sine å bruke produktet på en bestemt måte, og at myndighetene tillater disse aktørene (som ikke på noen måte har gjort seg fortjent til spesiell beskyttelse) å ture frem med å definere hvordan verden skal se ut, basert på deres kart.

2 tanker på “Tanker fra sete 8A

  1. Will we become criminals?

    Twenty years for using an IPod? Police going weapons-free because someone put his/her Britney collection on one cd-rom for playing on a mp3 enabled stereo?
    This is just fiction and stupidity, but then – the new intellectual property laws in our fair…

  2. MP3 og retorikk på Stortinget

    Les i Dagsavisen i dag at eit alderdommeleg Storting har store problem med Ã¥ skjøne implikasjonane av kva dei skal vedta i den famøse MP3-lovgjevinga. Dette blir ikkje mindre problematisk nÃ¥r dei kritiske røstene ikkje har gjort retorikk-heimeleks…

Det er stengt for kommentarer.