Plagiat og teknologi

Diskusjonen rundt Karsten Alnæs’ plagiat i Historien om Norge (se Ottar Grepstads artikkel i Samtiden for en grundig oppsummering) ser ikke ut til å gi seg.
Som teknolog litt fra sidelinjen må jeg si at egentlig er ikke dette så vanskelig. Vi har idag utmerket teknologi som øyeblikkelig avslører plagiering. På BI bruker vi et verktøy kalt SafeAssignment, som fungerer slik: Studentene leverer sine fagoppgaver elektronisk. Oppgavene sammenlignes elektronisk med alt som finnes på Internett, samt alle tidligere oppgaver levert inn til SafeAssignment både ved BI og ved andre universiteter. Systemet beregner et prosenttall for hvor mye av en tekst som finnes andre steder, og markerer også innenfor teksten hvor sitatet er hentet fra.
SafeAssignment fungerer ypperlig – jeg har testet det nøye og har nå begynt å bruke det for alle studentinnleveringer. Det er robust overfor forsøk på å gjøre små endringer i teksten for å lure søkemaskinen (en student som vil fuske blir tatt selv om han eller hun har testet teksten sin i Google eller en annen søkemotor). Den gir faglærer et kjapt og greit bilde av hvor mye en student har gjort selv. Og den virker selvfølgelig preventivt, siden studentene vet at de blir tatt hvis de plagierer – og de må levere elektronisk.
Det bør understrekes at systemet ikke feller folk for plagiat – en tekst kan godt inneholde sitater fra andre tekster, men disse skal markeres som sitater. For en typisk fagoppgave – 15-20 sider – vil plagiat-score komme opp i 5%, uten at det trenger å være noe mer enn at referanselisten slår inn, eller at studentene har klippet inn et sitat – riktig markert – for siden å diskutere det. Men hvis en score kommer over 10-15%, er det som regel grunn til å se nærmere på oppgaven fra faglærers side.
Hovedeffekten av systemet er at det automatiserer plagiatkontrollen – det er lett for en faglærer å finne plagiat, og meget lett å dokumentere det (systemet fargekoder plagiert tekst, og man kan skrive ut den fargekodede teksten, samt de tekster det er kopiert fra.) Selve vurderingen av om noe er plagiat eller bare mye sitering er opp til faglærer, men man har i alle fall et godt grunnlag å starte fra.
Hvilket leder meg tilbake til utgangspunktet – hvis Gyldendal hadde hatt et slikt verktøy, og brukt det, hadde aldri diskusjonen om plagiat kommet opp. Verktøyet er selvfølgelig avhengig av at plagierbare tekster finnes elektronisk, men det er egentlig bare et tidsspørsmål – og noe forlagsbransjen snarest burde begynne å samarbeide om. Vi er i ferd med å få en situasjon hvor nesten alt er tilgjengelig i søkbar form – Google skal scanne inn all litteratur som er ute av copyright, og Amazon har allerede en masse bøker hvor ikke bare metadata, men også innholdet er søkbart.
I fremtiden vil altså plagiatskontroll, i hvert fall innenfor hvert språk, bli enkelt. Er man i tvil om noe er plagiat eller ikke, send det inn til den elektroniske kontrollen, og studer fargekodene i etterkant. Dette vil ikke håndtere den plagiering som foregår ved at f.eks. Aftenposten skriver av utenlandske artikler (noe som i det minste krever at man oversetter dem), men vil i alle fall hindre direkte klipp og banale omskrivninger.
For Geir Mork burde i alle fall saken være enkel: Innstaller elektronisk plagiatskontroll, scann inn referanselitteraturen og teksten til Historien om Norge, og offentliggjør resultatet. I farger.

2 tanker på “Plagiat og teknologi

Det er stengt for kommentarer.