Karl slår til

For noen år siden ble jeg i jobbsammenheng spurt om å velge ut og lese et tekststykke som jeg likte. For meg var valget enkelt – min favorittroman er Erich Maria Remarques Tre Kamerater, en fortelling om tre venner, tidligere soldater, som forsøker å overleve i Tyskland tidlig på 30-tallet. Boken har på mange måter alt – en god historie, virtuose personskildringer, en fabelaktig kjærlighetshistorie og en barsk og fandenivoldsk humor. Den er også et sjeldent eksempel på at en oversettelse til norsk (av Alf Harbitz) er en forbedring (ikke det at jeg har lest den på tysk, men jeg har lest den engelske oversettelsen, og den var ikke god.)
Jeg valgte dette stykket – fra første kapittel, hvor våre tre venner er ute og bedriver sin favorittsport – å erte pompøse bilister med Karl, «chausséspøkelset», en racerbil forkledd som et skranglete vrak.

Karl peste bortover veien.
«Se opp, Otto,» sa jeg, «der kommer et offer.»
Bak oss tutet en svær buick utålmodig. Den dro inn på oss, snart lå den på siden av oss. Mannen ved rattet så likeglad fremover. Blikket hans streifet ovenfra nedad den lurvete Karl. Så snudde han seg bort og hadde snart glemt oss.
Et par sekunder etter måtte han slå fast at denne Karl fremdeles var på høyde med ham. Han rettet seg med et rykk, så overbærende på oss og ga gass. Men Karl sviktet ikke. Som en terrier ved siden av en dogg holdt den seg liten og kjekk ved siden av det strålende lokomotiv av nikkel og lakk.

Mannen tok fastere om rattet. Vi så at han nå engang for alle ville vise hva vognen hans dudde til. Han trådte så sterkt på gasspedalen at ekshausten kvitret. Men det nyttet ikke, han kom ikke forbi. Som forhekset klebet Karl seg stygg og latterlig til ham.
Et meget forbauset blikk traff oss. Mannen skjønte ikke at han med en fart på over hundre kilometer ikke kunne ryste av seg den gammeldagse kassen. Forvirret stirret han på sitt speedometer, som om det umulig kunne stemme. Så ga han full gass.
Vognene raste forbi oss bortover den lange, rette chausséen. En lastebil kom durende mot oss. Buicken måtte bakom Karl for å vike av. Så vidt var den igjen kommet på siden av oss, så feide en begravelsesbil fram med viftende kransebånd, og han måtte på nytt tilbake. Så var veien fri.
Mannen bak rattet hadde imens mistet alt sitt hovmod. Kalkunrød, med kjakene presset sammen, satt han der bøyd, – som om hans ære i livet avhang av at han ikke for noen pris ga seg mot den gneldrebikkja han rente om kapp med.
Vi, derimot, satt kalde og rolige på setene våre. Buicken eksisterte slett ikke for oss. Köster og jeg stirret på veien, Lenz så opp i luften, som om han kjedet seg, enda han var en bunt av spente nerver.
Köster blunket til oss. Karl tapte umerkelig fart, og buicken kom langsomt fram. Dens brede, blinkende skjermer trykket seg forbi oss. Ekshausten tordnet blå dunst i ansiktet på oss. Bilen vant litt etter litt tyve meter, – og da kom eierens ansikt svettende, rødt og lykkelig fram i vinduet, – det var ikke lenger overlegent og blasert, smilte ikke lenger foraktelig, – det smilte uverdig i åpen triumf. Den fine herre fra før – hvor var det blitt av ham? Ingenting forandrer menneskene fortere enn bilkjøring.
Men mannen gjorde enda mer. Han kunne ikke nekte seg en revansje. han vinket – han vinket til oss at vi måtte komme etter. Han vinket meget nonchalant og seiersikkert.
«Otto!» sa Lenz manende.
Men han behøvde ikke si noe. I samme øyeblikk gjorde Karl et sprang. Og med ett stivnet den vinkende hånd i vinduet – for Karl fulgte oppfordringen, den halte igjen inn på ham – og nå tok vi for første gang notis av den fremmede vogn. Uskyldig spørrende så vi opp på mannen ved rattet, vi ville gjerne vite hvorfor han hadde vinket. Men han så krampaktig til den annen kant, og Karl dro med full gass fra ham, spekket med skitt, med flaksende skjermer, en seirende gris av en kjøter.
«Godt gjort, Otto,» sa Lenz til Köster. «Aftensmaten kommer ikke til å smake den mannen.»
Vi var vant til slik jakt. Det var vår stadige morskap. Karl behøvde bare å vise seg seg på veien, straks var det noen som prøvde å kjøre forbi den. Den virket på andre biler som vingeskutt kråke på en flokk katter. Det var det originale karosseriet som gjorde det. Ikke uten hensikt så den ut som om den bare med møye kunne gå førti kilometer i timen, mens den tok hundre og åtti som en lek. Den lokket de fredeligste familiesjåfører til å ville kjøre forbi, selv de koseligste helskjegger ble uimotståelig grepet av en vill kappelyst, når de så det skranglende skabilkenet danse opp og ned foran seg. Hvem kunne også ane at det i denne latterlige kropp slo en racermotors store hjerte!
Lenz påsto at Karl virket oppdragende. Den lærte folk ærbødighet for de skapende krefter som alltid gjemmer seg i et ringe hylster. Det sa Lenz. Han påsto forresten om seg selv at han var den siste romantiker.