Foreldrekarakterer

Meget interessant artikkel i Aftenposten idag: Barn hvis foreldre har bare grunnskole har snittkarakter 2,7 i matematikk etter 10. klasse, men hvis foreldrene har høyere utdannelse øker snittkarakteren til 4,3.
Selv med alle mulige forbehold om data (artikkelen oppgir ikke standardavvik, for eksempel) og kausaliteten (det er utvilsomt andre medvirkende faktorer enn utdannelse, selv om de antakelig drar i samme retning) så er dette store forskjeller. I Norge er det relativt små økonomiske forskjeller mellom høyt- og lavt utdannede (eller, med andre ord, i Norge er den økonomiske effekten av en investering i utdanning lavere enn i mange andre land.) Så penger ser ikke ut til å spille en stor rolle. Men det spekuleres i om ikke barn med høyt utdannede foreldre i større grad får hjelp til å lage prosjektoppgaver, finne informasjon, og på andre måter forholde seg til en stadig mer akademisert skolehverdag og påfølgende arbeidsliv.
Jeg vet ikke om så er tilfelle, men det virker rimelig. Vanskeligheten ligger i hva man skal gjøre for å minske forskjellen – for den er faktisk en bieffekt av en ønsket (og ønskelig) utvikling. Da enhetsskolen og statlig studiefinansiering ble innført etter 2. verdenskrig ble utdannelse en rettighet og en mulighet, tilgjengelig – i hvert fall i stor grad – uavhengig av økonomisk og sosial klasse. Da fikk vi, over tid, et mer meritokratisk samfunn, som tildeler økonomiske og sosiale goder ut fra prestasjonsevne og -vilje.
Et meritokratisk samfunn med åpen økonomi er, i hvert fall i følge ledende økonomiske historikere, en forutsetning for langvarig økonomisk vekst og velstand. Over tid kan man imidlertid få et problem fordi denne sorteringen blir selvforsterkende: Flinke foreldre får flinke barn. Man kan bruke mange ord på å diskutere om dette skyldes arv eller miljø, men den forskjellen er uinteressant så lenge miljøbiten, som man kan gjøre noe med, er signifikant. Og det er den.
En selvforsterkende sortering kan over tid skape en «underklasse» med lav utdannelse og liten deltakelse i samfunnslivet generelt. Til forskjell fra gamle dagers proletarer er denne gruppen i liten grad i stand til selv å bedre sine kår – nettopp fordi årsaken til at de holdes nede ligger i deres egen adferd, evner og kanskje også innstilling. Det finnes ikke noen felles klassetilhørighet – og de som fødes inn i en slik gruppe, vil, i den grad de klarer å utnytte sine evner, forlate den uten å gjøre noe for den, i hvert fall ikke som gruppe.
Spørsmålet er hva man skal gjøre med det? Den idealistiske løsningen – kommunisme – fungerer ikke, siden incentivet til egen forbedring da reduseres, og samfunnet taper i kampen med liberal-demokratiske regimer, i hvert fall så lenge arbeidskraften kan flytte mellom landene, og det kan den jo. Kommunismen er dessuten materialistisk fokusert, og problemet her er jo ikke penger, i hvert fall ikke i Norge. Prioriteringsordninger innen utdannelse for barn uten høyt utdannede foreldre er heller ingen løsning – dels fordi det strider mot en hel del prinsipper, men mest fordi det ikke virker i praksis, siden de flinke foreldrene ville øke sin egen innsats og søke løsninger utenom den offentlige skolen.
Så hva kan vi egentlig gjøre, bortsett fra å satse mer på utdanning for alle, ha et sosialt sikkerhetsnett og kanskje begynne å reklamere for at det selv i Norge er greit å bli flink på skolen?