Siden har han gjentatt bedriften to ganger – 28 poeng mot Utah Jazz to dager etter og 23 poeng og 10 assists mot Washington Wizards to dager etter det igjen. Nå trenger han ikke lenger sove i sovepose hos broren sin.

Det skal sies at dette er delvis en historie om diskriminering – Lin er en av svært få amerikanskfødte aseater som har vært i NBA. Talentspeiderne har rett og slett ikke sett i hans retning. I tillegg – Lin ser liten og slank ut på banen, men han er 1.93 og flytter seg som om han er 1.60.

Norsk IT-næring er stor, lønnsom, svært innovativ og kunnskapsbasert, men i liten grad en kunnskapsklynge. Den er svært sentralisert – mest til Oslo/Akershus, med Trondheim og Horten som mindre sentra. Få norske IT-selskaper konkurrerer globalt. De som gjør det, selges ofte ut av landet når de når en viss størrelse og modenhet, men kompetansen blir ofte igjen i Norge. Næringens viktigste samfunnsbidrag ligger i å tilby en kompetitiv arena og en strategisk ressurs for å øke Norges innovasjonskraft, produktivitet og konkurranseevne. Den lave profilen – fordi verdiskapningen synliggjøres i andre næringer – er en utfordring, særlig for rekruttering.

Næringen må opptre mer samlet for å øke teknologiens profil som verdiskaper. Den må kollektivt ta initiativ til ikke bare å fremme teknologibruk, men også til de organisasjons- og prosessendringer som kreves for å utnytte teknologien, særlig i offentlig tjenesteytende sektor. I kortform: Næringen må slutte å selge kundene det de vil ha og heller få dem til å gjøre det de burde gjøre.

Offentlig politisk holdning bør være å holde fingrene fra fatet – næringen trenger ikke hjelp, den er både kilde til og mester i omstilling – og å satse tungt på utdanning av teknisk kompetent arbeidskraft. Norges utfordring ligger i å omsette innbyggernes høye individuelle teknologadopsjon til en like stor evne og vilje til å tilpasse rutiner og tjenester til den nye teknologien. Lykkes det, kan Norge bli en eksportør av en smart offentlighet – og unge, kreative mennesker kan finne lukrative jobber med å skape den produktivitet deres fremtidige velferd vil kreve.

(Oppdatering 7. februar: Audun Farbrot har laget et sammendrag på BIs websider.)

• An Abundance of Exoplanets Changes our Universe bit.ly/Ap0krM
  (at noen fortsatt tror vi er de eneste intelligente i universet tyder på dårlig tallforståelse)
• Leser bit.ly/wjnz1O (fra @morgenbladet) om intelligensforskning. Interessant. Og intelligent. Men liker ikke siste underpunkt.
  (Masse myter om intelligens. Foretrekker Steven Pinkers perspektiver, se her og her.)
• The Chinese Century Is A Myth andrewsullivan.thedailybeast.com/2012/01/the-ch… via @DishFeed
  (Kina vokser, men USA ligger langt foran.)
• Big data market survey: Hadoop solutions radar.oreilly.com/2012/01/big-da… via @radar Excellent overview of most interesting developments.
  (Hadoop som platform og Big Data som metafor. Dette blir neste runde for mange IT-sjefer)
• Why Kodak’s bankruptcy should scare Nokia gigaom.com/2012/01/19/why…
• Gone in a flash | The Economist econ.st/z6dnDD Excellent and terse description of Kodak’s demise
  (Disrupsjon, igjen.)
• Teknisk Ukeblad tu.no/it/article2963… via @teknisk Bra intervju med Torger Reve. Akkurat i dag skulle jeg gjerne vært i Oslo. #ekn
  (Håper å få til en diskusjon om IT-industrien når jeg kommer hjem igjen.)
• Verdensmester ble toppstudent – DN.no: bit.ly/ztnnVO Hadde henne i mitt kurs – svært målbevisst OG samfunnsbevisst.
  (Det betyr ikke automatisk at det er lurt å ansette idrettsfolk. Men kombinasjonen av hode og innsatsvilje er uhyre effektiv.)
• Winning the Race With Ever-Smarter Machines bit.ly/zmxCUD via @mitsmr
  (Brynjolffson og MacAfees bok i kortform, med interessant tillegg om kombinatorisk innovasjon som mulig vei ut av eksponensiell vekst i prosesseringshastighet)
• Rasjonell etikk og irrasjonell makt wp.me/p1Ug23-ng
  (tilsvar til tilsvar til kronikk)
• @Holten Jeg bruker Comic Sans med vilje. Det irriterer en viss type mennesker… Se forøvrig bit.ly/kroDul
  (Det er så lett å ergre endel mennesker….)
• Interesting evolution of online marketing. My daughter has Birchbox and loves it, I wonder about Trunk club…
  (her datt linkene ut: https://www.birchbox.com/ og https://trunkclub.com/)
• Hvis jeg var lærer, ville jeg gitt overraskende hjemmeprøve idag. Uten Wikipedia… #SOPA
• Det er ikke vår skyld! wp.me/p1Ug23-ne
  (et gammelt bidrag til EU-debatten)
• Manufacturing is changing, and so is productivity wp.me/p1Ug4Q-hZ
  (om problemer med måling av produktivitet på nasjonsnivå i en stadig mer global verden)
• How a “missed call” in India can control a farm’s water usegigaom.com/cleantech/usin… “Gratis” web-of-things…
  (“Missed calls” – ringe opp og legge på med en gang – bruker store del av Telenors kapasitet i Asia. Men er en effektiv signaliseringsmekanisme for folk som ikke har penger, men mobil. Nå som fjernstyring for vanningssystemer)
• Why e-books will be much bigger than you can imagine gigaom.com/2012/01/16/rat… Noe for norsk bokbransje!
  (Jada, bokbransjen viser til gode tall og ingen fare. Omtrent som musikkbransjen for 10 år siden og Norsk Data i 1987.)
• RT @chronicle: Red wine and lies: chroni.cl/yA5imt
  (au da. Vel, kanskje ikke.)
• What you can learn from your LinkedIn network wp.me/p1Ug4Q-hU
  (nettverksanalyse er moro, og et tastetrykk unna.)
• Morten Dæhlen om hvorfor norske politikere ikke satser på IKT bit.ly/zE2wiF
  (Komplisert. Og ikke kontroversielt nok. Vi får se hva vi kan gjøre med det.)
• Half of computing device sales are mobile bit.ly/wFViWl Really interesting graph.
  (Ekstrem bruk av graf,men duverden. 50M iPads forventet i 2012)
• Deep thinkers list science’s ‘most beautiful theories’:on.msnbc.com/yKGxle via @msnbc
  (noe å lese i helgen)
• Ville overvåke nettet — skapte paradis for id-tyver « Vox Publica:bit.ly/wTZOuK Noe å tenke på i disse #DLD dager…
  (informasjon vil alltid bli brukt, bare noen finner den. Og de finner den som regel.)
• Interesting viewpoint on strenght training. Maybe it is this simple. bit.ly/gGrBOM
  (hardcore vekt. Arrgh.)
• How Cutting-edge Text Analytics Can Help the Obama Campaign Determine What Voters Want slate.me/z9xkOp via @slate #semantics
  (Antakelig fordi Obama-siden fatter seg i fulle setninger.)

For å ta det siste argumentet først: Å si at kristen tradisjon har æren for vårt moderne syn på menneskeverd krever en særdeles snever definisjon av begrepet «menneske». I 1814 hadde Grunnloven en paragraf om at «Jøder eier ikke adgang til riket», en paragraf jeg tviler på var innsatt der av forsamlingens ateister, om de fantes. Siden har kirken akseptert stadig større menneskegrupper som «verdige» – til og med kvinnelige biskoper. Denne utviklingen har ikke kommet innenfra, men fra et press fra samfunnet utenfor – og, hvis man skal se litt kynisk på det, fra et behov for å beholde kunde- og rekrutteringsgrunnlaget. Å fremstille denne langdryge motstand som drivkraften for et moderne menneskesyn er ikke troverdig.

Forskjellen på tro og vitenskap er at vitenskapen endrer mening i lys av nye observasjoner. Riksaasen Dahl fremstiller «tro» på vitenskapen som en egen religion, men vitenskap er kun en fremgangsmåte for å fremskaffe kunnskap som er så korrekt som det er mulig å få den. Den rasjonalitet den er bygget på kan også brukes for å formulere en etikk og et verdisyn som ikke er forankret i religion – FNs menneskerettserklæring, aktuell i disse dager, er et eksempel.

Skolen skal i dag integrere folk med mange livssyn. Skal man overbevise ikke-kristne innvandrere om det norske felleskaps fortreffelighet (ikke det at de fleste av dem trenger å overbevises) kan man ikke begrunne det med religion. Men man kan bruke rasjonalitet til å vise at det er best for alle parter at man oppfører seg skikkelig og respekterer hverandre og de felles regler vi har kommet frem til, håndhevet av ikke-religiøse autoriteter.

Ellers er det interessant – og bra – at selv ikke religiøse lenger henter argumenter fra religiøse skrifter, muligens fordi disse har mistet mye av sin autoritet i en verden der vi stadig vet mer. En annen mulighet er at de er for kronglete: Skal du skape en religion, er det viktig ikke å uttrykke seg for tydelig. Da skaper man behov for fortolkning – og makt til de som fortolker. Denne makten er liten i Norge i dag, men i faget RLE er den der fortsatt.

Den makten bør opphøre.

(Trykket i Aftenposten (minus de siste to avsnittene, noe som gjør tittelen litt underlig) 18. januar 2012. Aftenposten legger ikke ut “korte” innlegg på nettet, så derfor poster jeg denne her og på min Aftenposten-blogg.)

Uansett, Norge har liten eller ingen innflytelse i Europa, men godtar så og si alt. Hvorfor det? Jeg tror det er mange årsaker, men en er ganske enkel, og jeg tror jeg kom på det allerede i 1994, da jeg satt, nokså lamslått, på et hotellrom i London og så en reportasje av EU-avstemningen på BBC. Deretter satte jeg meg ned og forsøkte å skrive en P. J. O’Rourke-inspirert epistel om temaet, uten å få det til i nevneverdig grad. Men konklusjonen er i alle fall klar:

EU-avstemningen har for evig tid eller til oljen tar slutt—hva som inntreffer først er noe uklart—slått fast at vi nordmenn kan si nei.  Dette kan vi nå fortsette å gjøre: Heretter kan vi regjere EØS uten opposisjon, si nei så mye vi vil, og deretter trofast følge ethvert direktiv fra Brussel i trygg forvissning om at det var i alle fall ikke vi som fant på det.

Resten av denne lille epistel kan du lese nedenfor. Bommet på mye, og traff her og der. Akk ja, hvor lite verden endrer seg – nå kan man i alle fall lese mesteparten av norske aviser på nettet.

En kommentar til EU-avstemningen, sånn litt på avstand

(6. desember 1994)

Undertegnede bor i USA, men opplevde EU-avstemningen på et hotellrom i London, som en serie korte reportasjer fra BBC.  Dette ærverdige TV-selskap dekket avstemningen ved å vise den samme sekvensen om og om igjen:  Nei-folk ved langbord med papirduk og halvlitere, Ja-folk ved langbord med duk og kaffekopper, morgenstemning ved Sentralstasjonen (hvor alle var for EU), fiskeskøyte og 2 cm snedekke i Finnmark (hvor alle var imot), og Gro som dyttet stemmeseddel i boks og fortalte den internasjonale presse at nordmenn i de siste dagene nok ville forstå hvilket historisk valg de sto overfor.  Hvilket hun jo hadde rett eller feil i, alt ettersom.  Det er mulig man ville fått mer presse hvis ikke John Major hadde stilt kabinettspørsmål samme dag.

Uansett pressedekning, det var noe deprimerende deja vu over å sitte og se nei-siden vinne i Norge—ikke så meget på grunn av resultatet som stilen.  Det hele minnet om de latterlige 70-årene, inklusive slengbukser, strikkegensere og en dårlig innøvd veiving med norske flagg.  Nei-siden så ut som en folkehøyskole-klasse rekruttert som statister til en filminnspilling om EF-avstemningen i 1972: Desperat oppsatt på å ligne sine 68-foreldre (som nå er ferdig med å syte over sine skilsmisser i Dagbladet og har begynt å interessere seg for sex-telefoner) prøvde de å se ut som de kunne feire, bortsett fra at de hadde dårlig trening i halvlitere og ingen av dem så ut til å ha lest noe ideologisk mer spenstig enn Vårt Land.  Vi observerte til og med et rødt flagg der, den definitive bekreftelse for at det må ha vært filminnspilling og ikke realiteter det dreiet seg om.

Ikke det at ja-siden var noe bedre: det var noe med inspirasjonen.  Forsamlingen minnet som en gruppe pensjonister på handletur over Kjølen, benket ned for sin inkluderte lunsj på et landsens hotell i nærheten av Arvika, rett etter at noen har annonsert at Tollskolen har tenkt å bruke akkurat deres buss som eksamensoppgave.

Norsk i utlandet
Av og til er det flaut å være nordmann i utlandet.  Det er OK når Gro Harlem Brundtland taler Roma midt imot på befolkningskonferanse eller utenriksministeren fikser fred i Midt-Østen—man slipper å forsvare hval- og selfangst for amerikanske forståsegpåere hele tiden.  Det er direkte sjarmerende når Norge går bort og vinner nesten alt gullet i OL og Vegard Ulvang  kommer frem fra buskene på amerikansk TV og sier “I’m back” a la Arnold Schwarzenegger.  Men det er vanskelig å blitt tatt seriøst når over halvparten av befolkningen opererer med klokken stilt 20 år tilbake og ikke har skjønt at sentraleuropeiske byråkratier ikke er en hindring for den demokratiske prosess, men derimot en kilde til inntekter for det ganske land, i form av subsidier og muligheter for kreativ frihandel.  En tysker av eldre årgang på mimretur til Narvik i sin Mercedes vil betale mye mer for de hjulkapslene han tror er vikingskjold hvis han vet han slipper å smugle dem gjennom tollen ved Svinesund.

Muligens vil det bli litt mer interessant å være nordmann i utlandet nå når vi ikke blir medlem av EU.  I stedet for å bli sett på som en ganske alminnelig provinsialisme vil man i stedet bli behandlet som en genuin raritet, unnsloppet fra verdens største utendørs folkemuseum.  En bekjent av meg mente at man nå hadde et eksempel på et land som frivillig forsøkte å bli en antropologisk forskningsprosjekt, og foreslo tittelen “The defence of the traditional society” som en god begynnelse.  Sammenligningen var grei: Hvem som helst med interesse av hva som skjer med et samfunn som livnærer seg på fisk og folketrygd, og med et populistisk lokalpolitisk apparat til å bevare status quo, burde ta en tur til Newfoundland, en forblåst og tåkete provins på den kanadiske østkysten.  Der har alle under 50 med IQ høyere enn skonummeret flyttet vekk og resten lever på sosialen (som klient eller ansatt) eller bruker fiskeskøyta til å smugle sigaretter.  Riktignok har vi jo oljepengene å leve av en 30 år til, men tradisjonalistene har tydeligvis problemer med å tenke såpass langt fremover.  Eller kanskje de fremdeles lever i 1972 og tror det er 50 år igjen og pensjonen er sikret for deres vedkommende.

Debatten
Det ovenstående gir kanskje noen inntrykk at vi ikke er helt fornøyd med resultatet.  Men vi er egentlig ikke misfornøyd: Lamslått forbauselse er mer dekkende.  Imidlertid, hvor surrealistisk resultatet enn måtte være, prosessen var verre.  Sett fra utsiden var debatten omtrent like nyansert og logisk som en gjennomsnitts amerikansk valgkamp.

Det har vært litt vanskelig å følge med debatten fra utlandet, det skal innrømmes.  Utenlandsnordmenn uten kortbølgeradio er stort sett stort sett henvist til to uker gamle Aftenposten eller til Nytt fra Norge.  Sistnevnte er en liten “flypostavis” som utgis av Utenriksdepartementet og er så til de grader balansert og anemisk at det mest kontroversielle er fotballresultatene. Fra vår side fikk vi med oss Nei-sidens argumenter:

• en eller annen “forsker”, som tydeligvis ikke hadde skjønt forskjellen på samvariasjon og kausalitet mente at livsstilssykdommer ville øke med EU-medlemskap.  Albert Engström formulerte denne problemstilling greit for 70 år siden da han observerte at sko var usunt, siden han hadde vondt i hodet hver gang han våknet med sko på bena.
• en lokalpolitiker har skrevet en bok om “Anderledeslandet”, hvor nordmenn burde livnære seg av å selge egenproduserte vaskemaskiner til hverandre.  Vedkommende burde søke DU-finansiering til et dagscruise til Murmansk for på nært hold å observere langtidseffektene av slike økonomiske eksperimenter.

Nok en gang, Ja-siden var ikke noe bedre.  Man så ut til å ha begått den dødssynd enten å drive med uspesifiserte trusler eller å snakke i så høyttravende vendinger om deltagelse på den internasjonale arena at ingen forsto poenget.  Skal man få nordmenn til å endre innstilling til viktige spørsmål må man forankre det i spesifikke eksempler som appellerer til de mer basale instinkter, noe Carl I. Hagen har praktisert i innvandrerdebatten i årevis, med foruroligende suksess.  I stedet for å snakke om “representasjon i europeiske beslutningsfora” bør man si “nå kan vi sende halve statsapparatet til Brussel”.  I stedet for å snakke om “europeisk frihandel” bør man fremheve fransk rødvin og tyske sportsbiler, og i stedet for “internasjonal arbeidskrafts-mobilitet” bør man si “billig portugisisk vaskehjelp”.  Hvem vet, kanskje vi kunne fått jordbruket til å lønne seg likevel?

Hva nå?
På den annen side, Wall Street Journal skriver at børsen går oppover og at Norge kan bli et nytt Sveits, lykkelig utenfor EU.  Et av BBC’s intervjuobjekter, intervjuet på et shoppingsenter i Lørenskog (et yndet samlingssted for internasjonal økonomisk ekspertise) informerte den britiske journalisten at det ikke var noe problem å være utenfor EU, det var så mange andre land Norge kunne gjøre forretninger med.

Norge kan nå, i en verden hvor de fleste land tilhører enten den europeiske, amerikanske, eller øst-asiatiske handelsblokk, starte sin egen klubb, med Sveits, Island og Lichtenstein som potensielle medlemmer.  Av disse virker Sveits som den mest lovende handelspartner.  Det er mange likhetspunkter, for eksempel har begge lands innbyggere en sunn mistenksomhet overfor utenlandsk innflytelse og en viss forkjærlighet for å kle seg i gammeldagse klær og blåse i lange rør i kupert terreng.  Fremtidig samarbeid skulle være lett nok å etablere: Hvis alle sveitsere økte sitt konsum av røkelaks til 1178 kilo pr. snute skulle Folketrygden være berget.  Til gjengjeld kunne vi jo la alle nordmenn få lønnen rett inn på sveitsisk bankkonto, noe som sikkert blir resultatet i alle fall så fort Norsk Hydro og andre større norske bedrifter får justert sine investeringsbudsjetter i lys av avstemningsresultatet.

Den norske egenart
Nå vil kanskje noen innvende at ved å konsentrere argumentasjonen om noe så prosaisk som økonomiske langtidsutsikter, har vi glemt hva det hele dreide seg om: Kampen om den norske folkesjel.  En fordel med å stå utenfor EU er jo at man kan konsentrere seg om å bevare den norske egenart.

Et problem her ligger jo i å definere hva denne egenarten egentlig består i.  Odd Børrezen beskrev engang den første nordmann som stammens tulling: Da istiden endelig var over og folket slappet av i solen nede i Europa, samlet han sammen sine kvinner og barn og bega seg nordover i søken etter sin kjente, kjære isbre.  Stahet og evne til å si nei var primæregenskapen til dette folkeferd—undertegnede har en 5-åring og kan bekrefte at denne egenskap fremtrer i tidlig alder.  EU-avstemningen har for evig tid eller til oljen tar slutt—hva som inntreffer først er noe uklart—slått fast at vi nordmenn kan si nei.  Dette kan vi nå fortsette å gjøre: Heretter kan vi regjere EØS uten opposisjon, si nei så mye vi vil, og deretter trofast følge ethvert direktiv fra Brussel i trygg forvissning om at det var i alle fall ikke vi som fant på det.

(Nå skal det sies til Bjarne Busets ære at han nok skrev dette litt kjapt og provosert på sin blogg, som Aftenposten så trykket. Vi har diskutert dette mye før (se hans kommentarfelt), og han vet hva han snakker om. Men jobben med å holde den elektroniske fasaden for en bakstreversk bokbransje kan bli slitsom i lengden.)

Mitt fagområde er teknologiutvikling – hvordan teknologi endrer markedsforhold. Den norske bokbransjen er midt i en slik utvikling nå. E-bøker er ikke papirbøker distribuert over Internett, men et mye mer omfattende fenomen – en såkalt disruptiv innovasjon – som kommer til å bryte opp eksisterende strukturer og flytte maktposisjoner. Dette er ikke noe nytt – det samme har skjedd og skjer innenfor aviser, musikk, TV, film, post, telefon, flyreiser og datamaskiner: Noe som før var dyrt og risikofylt (boktrykking, distribusjon og salg) blir billig. Dermed blir det vanskelig for de eksisterende firmaene, med store, dyre (men fremdeles lønnsomme) organisasjoner (bokhandler), å konkurrere med nykommerne. Problemet blir ekstra vanskelig fordi at selv om de skulle vinne i det nye markedet, ville de tjene mindre penger enn de gjør i dag, i hvert fall i begynnelsen.

Derfor er det naturlig at bokbransjen griper til fornektelse (e-bøker selger ikke, og pris betyr lite når man kjøper bøker), liksomtilbud (Bokskya, som tilsvarer musikkbransjens forsøk på å selge enkeltlåter man ikke kunne kopiere til 30 kroner stykket), og myndighetsbeskyttelse (ny boklov som skal sementere bransjeforholdene – inkludert en bestilt rapport som omhyggelig unngår å nevne e-bøker og helt ser bort fra at nettopp det at forlagene eier bokhandlene gjør at de blir strategisk sårbare).

I slike situasjoner trengs det gjerne en utenforstående – Apple for musikk, Amazon for bokhandler – som uforskammet støvler inn og tar markedet. Dette er sunt (og en naturlig del av alt forretnings- og kulturliv). Musikk er nå billigere, og musikerne tjener mer (men fremdeles ikke godt, for det meste.)

Min bekymring ligger i at jeg ønsker at jeg og mine barn skal ha tilgang til god litteratur til en rimelig penge, samt at forfattere skal betales for det de gjør. I dagens situasjon gjør de ikke det – forlagene utgir haugevis av bøker de ikke engang gidder å markedsføre (til fortvilelse for debutantene).

Her vil det komme nye forretningsmodeller – Amazon lar deg nå publisere elektroniske bøker der forfatteren sitter igjen med 70% av inntektene. To kolleger av meg i USA skrev en debattbok og ga den ut elektronisk – den selger som bare det, og de har ikke bare fordelen av at den får stor spredning (fordi prisen er lav) men også at den kommer ut med en gang. Med et forlag og en papirbok måtte de vente i hvert fall et halvt år – boken ville vært mindre aktuell, og de ville tjent mindre penger.

Bokbransjen mener at uten bokhandler og eksisterende forlag dør litteraturen i Norge. Intet kunne være mer feil. Platebutikkene er så å si borte, men folk hører på musikk og lager musikk som aldri før. Men musikkbransjen måtte tvinges over – av Apple. Norsk musikkliv blomstrer i møte med ny konkurranse.

Det samme kommer til å skje innenfor bokbransjen. Men tar det for lang tid, vil de unge, som ikke er særlig fremtredende i bokhandlene i dag, gå over til å lese engelsk fantasy-litteratur, innkjøpt til sine iPhones. Og det ville være et tap for norsk litteratur og det norske språk.

Til kulturministeren: Jeg tror det beste som kunne skje bokbransjen er at de ble tvunget til å konkurrere i det nye markedet. Det kunne man gjøre ved å oppheve momsfritaket, innføre lik (men gjerne lav) moms på e-bøker og vanlige bøker, samt tvinge de tre store forlagene til å kvitte seg med bokhandlerkjedene sine. (De må tvinges – ingen av dem vil gjøre det på egenhånd uten å være sikker på at de andre gjorde det.) Dermed er forlagene fri til å redefinere seg selv som filtre, foredlere og formidlere av litteratur – uavhengig om den kommer på papir eller ikke. Samtidig bør innkjøpsordningen endres slik at den ikke sementerer en situasjon der man kjøper inn tonnevis med papir som sendes til motvillige biblioteker – og setter likhetstegn mellom kvalitet og kvantitet. I stedet kan man lage støtteordninger mer rettet mot forfatterne selv – støtte til selve forfattergjerningen – som redaksjons- og markedsføringshjelp.

Som jeg har sagt før – norske forlag er nærmere fjærpennen enn fjesboka. De trenger en dytt, skal de kunne redde seg selv. Litteraturen trenger vi ikke tenke på – vi kommer fortsatt til å lese bøker som bare det.

Muligens fra forlaget komplett.no.

Eksaminanten mente disse spørsmålene var omtrent like relevante som å spørre om hvor gammel Harry Potter var da han begynte på Galtvort, eller hvem som lever lengst av alver og mennesker i Ringenes Herre. Som illustrasjon på moralske problemstillinger kunne Rowling og Tolkien fungert like bra som bibel, koran eller torá – skillet mellom det gode og det onde er mer utviklet og problematisert, kampscenene mer realistiske og dialogene mer interessante. Dessuten har flere sett filmen.

Min reaksjon er å stille spørsmål ved selve faget. Trenger vi religion som eget fag i skolen?

Kristendomsfaget vinglete utvikling

For 35-40 år siden handlet kristendomskunnskap om bibelhistorie og kristen moral – min barneskole hadde morgenbønn og salmesykkel i klasserommet. Andre religioner og sekulær filosofi var ikke pensum, i hvert fall ikke i praksis. Ikke-kristne elever kunne søke fritak, men det var ikke så mange av dem. Så å si hele Norge var kristent – noen personlig, de fleste i den forstand at de var medlem av statskirken og gikk i kirken på julaften.

Siden har faget endret seg. Det ble KRL (Kristendomskunnskap med religions- og livssynsorientering) i 1997, og RLE (Religion, Livssyn og Etikk), etter at KRL ble litt for kristent for den Europeiske Menneskerettsdomstolen. Verken fra KRL eller RLE kunne ikke-kristne elever søke fritak.

I dag går pensumlitteraturen gjennom de ulike religionene: Kristne tenker slik, muslimer slik, buddhister slik, jøder slik, og så videre. Hvem som har rett – og alle kan jo ikke ha rett samtidig – blir det ikke tatt stilling til, i hvert fall ikke offisielt. Hva læreren faktisk gjør, varierer.

Nye fronter

Vi lever i dag i en verden der kunnskapen vinner frem, i hvert fall så lenge man holder seg unna Kanal FEM og Dagbladets forsider. Vi finner fakta på Internett, kommuniserer daglig med folk fra andre kulturer, forstår mer om hvordan hjernen fungerer, og finner beboelige planeter utenfor vårt eget solsystem. Det er færre kriger og mindre vold i verden, delvis på grunn av mer verdenshandel, delvis fordi hemmelighold blir vanskeligere. Vi har fått et annet verdensbilde, en annen forståelse for vår stilling – som personer, som nasjon, som menneskehet.

Religionskrigene er stort sett over, med unntak av interne konflikter som mellom sunni- og shiamuslimer. «Krigen mot terror» har mistet sine religiøse overtoner siden Bush gikk av. Internett-skribenter skriker opp om religiøse farer, men ser man litt mer nøkternt på det, preges kommunikasjon mellom religioner i dag av høflig samtale – og tilløp til en felles religiøs front for religion som livsgrunnlag heller enn rasjonalitet. Intellektuelt sett har ateistene – anført av Dawkins, Hitchens, Harris og Dennett – opplevd størst fremgang: I USA som relativt nylig legitimisert livssyn, i Norge som uuttalt realitet.

Rent praktisk

Et tilbakevendende problem er svake prestasjoner i basisfagene – muligens fordi skolens ansvar er økt fra faglighet til oppdragelse. Som Ingar Gleditch, en meget dyktig historielærer, har uttrykt det:

Rusproblemer, incest, rasisme, trafikkulykker, spilleavhengighet, båtføreropplæring, overvekt, mobbing, spiseforstyrrelser, seksuelle overgrep, vold mot kvinner, HIV/AIDS, konfliktløsning, mangel på søvn, mangel på mosjon, mangel på frokost, mangel på frukt, mangel på en hobby, mangel på farsrollemodeller, mangel på venner, tobakksforebygging, ensomhet, nettvett, islamisme, meditasjon, yoga, skismøring, sykkelferdigheter, integrering, tannstell, diskriminering, homofili, entreprenørskap, medisinering, resirkulering, kroppsfiksering, dyrehold – ja hva det enn skulle være, så er alltid universalsvaret: “Dette må inn i skolen!”

Hvis alt skal inn, hva skal man ta ut? (Opplagt skriftlig norsk sidemål, men den debatten skal jeg la ligge her.)

I stedet bør vi splitte religionsfaget. Etikk- og moraldelen hører naturlig hjemme i samfunnsfagene: Hvordan man skal oppføre seg og hvilke verdier bør man ha for å fungere innenfor og bidra til et liberalt demokrati? Religionsdelen bør bli historie, bokstavelig talt – en del av et utvidet historiefag, underkastet de krav til kildekritikk og konsekvensanalyse god forskningsskikk krever. Dette vil gi en mulighet for å sette religionen inn i en historisk sammenheng (der den har hatt størst betydning) og å diskutere samfunnsverdier og etikk ut fra et sekulært standpunkt – en demokratiundervisning som ikke utelukker noen ved at den kobles opp, om enn implisitt, med et bestemt religiøst syn.

Et vitenskapelig fundament

Dette ville også klargjort at skolen i dag er fundamentert på vitenskapelighet, om at beslutninger skal fattes og verdensbilder formes på grunnlag av fakta, helst vitenskapelige sådanne. RLE slik faget ser ut i dag representerer ikke noen sentral forskningstradisjon (utenom teologi) og har blitt redusert til en merkelig blanding av diskret misjonering (når Kr.F. har regjeringsplass) til en slags antropologisk anbudsrunde for skolebarn, der religionene kappes om å presentere seg om tolerante og fremsynte.

I alle andre fag studerer vi fakta, i religionsfaget skal vi forholde oss til ulike former for eventyr, uten at vi kan kritisere dem (da kan man støte medelever eller læreren). Resultatet er at opportunistiske dilettanter som prinsesse Märtha Louise kan komme på TV og reklamere for sin virksomhet uten at man stiller kritiske spørsmål. Tro, må vite, står utenfor kritikk.

Men tro er noe vi kan gjøre i kirken, moskeen, synagogen eller tempelet. I undervisningssammenheng bør vi holde oss til virkeligheten.

Religion som eget fag bør derfor, bokstavelig talt, bli historie.

(Kronikk i Aftenposten 8.1.2012 – gjengitt her samt på min blogg på Aftenposten.no siden redaksjonen ikke har lagt den på nettet. Antakelig fordi det er helg…

Oppdatering 9.1: Ligger nå på Aftenpostens Meninger-side. Sykdom i redaksjonen i helgen…)

The following parent, teacher, administrator and student representatives have been selected to assist us with initial interviews.

Administrators.  nn (METCO Director), nn (Visual Arts Coordinator), nn (BHS English Department Chair) and nn (BHS Social Studies Department Chair)

Parents.  nn, nn, nn, nn, nn, nn and nn

Students.  nn (Freshman), nn (Sophomore), nn (Junior) and nn (Senior)

Teachers.  nn (Associate Dean), nn (Associate Dean), nn (Library), nn (Social Studies), nn (Special Education), nn (BATV), nn (Science) and nn (Performing Arts)

I want to thank the PTO Presidents for their assistance in identifying parent members of the Interview Team, nn (Brookline Educators Union President) for her work in selecting teachers, and Associate Deans nn and nn for identifying students.  Initial interviews will be held during the second week in January and, therefore, no additional information regarding the search will be made public until we announce finalists.  This should occur on or before Friday, January 27, 2012.

Jeg skal ikke vurdere om dette er en god eller dårlig måte å ansette rektorer på, men den er i alle fall interessant, og sier noe om forholdet og det lokale eierskapet til skolen.

Mitt inntrykk er at grunnutdanning i USA i mye større grad enn i Norge er noe som tilhører lokalsamfunnet, med alle de fordeler og ulemper det innebærer. Folk bryr seg om kvaliteten på den lokale skolen, ikke minst fordi det påvirker husprisene i området, og man ser ofte byer (i USA bor man stort sett i små byer) fremheve hvor mye penger de bruker på skolen eller til og med hva gjennomsnittslønnen (!) for lærerne er. Skolen ligger gjerne i sentrum av byen, ofte med litt monumental arkitektur (i tillegg til bibliotekene, som også ofte fremholdes som tegn på velstand og fremgang i en by.)

Som sagt, jeg skal ikke påstå at dette er en bedre eller dårligere måte å gjøre ting på enn hva vi gjør i Norge (der rektor tilsettes sentralt og lærerlønninger forhandles sentralt). Men det er en meget interessant forskjell.

Cornell, et eliteuniversitet i Ithaca i staten New York, har vunnet konkurransen om hvem som skal få bygge et nytt teknologiuniversitet på Roosevelt Island, en tynn landstripe i elven mellom Queens og Manhattan. New York har, pussig nok, ikke vært et senter for teknologiutvikling (skjønt under dot-com boomen hadde man et tilløp kalt Silicon Alley med fokus på web-design og grafikk).

Dette er en stor satsing for å endre på det – byggeplanene er på mer enn 2 milliarder dollar, finansiert av byen, av Cornell og Technion, og av en gave på mer enn 350 millioner dollar fra en tidligere Cornell-student. Det skal bli svært spennende å se hvordan dette går – det ser i alle fall i utgangspunktet svært lovende ut.

Kunstig anlagte teknologisentre, enten i form av klynger eller universiteter, har en blandet historie hva gjelder suksess. Noen, som Sophia Antipolis i syd-Frankrike, blir kolokasjoner av selskaper med liten klyngeeffekt, mens andre, som Hong Kongs University of Science and Technology, blir gode universiteter med relativt liten spredning utenfor hva de selv holder på med. Lokasjonen midt i New York, tilgang til finansiering, og kort vei til finansmarkedet (det vil si til kunder som trenger høyteknologi) skulle hjelpe, men ekspansjon kan bli et problem – en av hovedårsakene til at Stanford skapte Silicon Valley og MIT skapte Route 128 (som nå ikke lenger er et begrep – nå er det bioteknologi som gjelder) var at det fantes billige lokaler (og tomter) tilgjengelig i nærheten av skolen.

Teknologisentre har en tendens til å fungere hvis de lokaliseres i områder som har penger, kultur, toleranse og hvor folk har lyst til både å bo og besøke. I Norge er vi kanskje i ferd med å få vårt eget lille teknologisenter langs Akerselven – vi har det meste, bare ikke skalaen og kanskje ikke klyngefølelsen.

Det skal bli spennende å se hvordan Roosevelt Island utvikler seg – og med direktefly fra Oslo er i alle fall reiseveien nogenlunde under kontroll, skulle klyngen ta av.