Ankelbiternes snurrige univers

Espen Andersen, mai 2012

I nettavisenes kommentarfelter lever en snodig rase – ankelbiterne. De klager over ikke å komme til orde, men er mest såre over at ingen hører på dem. Etter 22. juli har de fått sin jammer opphøyet til en debatt om ytringsfrihet.

På tide å ignorere dem igjen. De er ikke undertrykket, bare uinteressante.

Gneldrebikkjer

Ankelbitere kalles også kommentartroll, men «troll» gir feil bilde. De er ankelbitere fordi de ligner en liten, bortskjemt gneldrebikkje slik Bill Bryson sier man får lyst til å sparke til – ikke fordi man vil den noe vondt, men fordi man lurer på hvor langt den ville fly…

Ankelbitere har tre kjennetegn: Sære verdensbilder, spesiell språkføring, og stor iherdighet.

Ankelbiterens verden…

…er et sted der alt er sant hvis det støtter ankelbiterens syn. Når en kilde påvises usann, fortsetter man likevel å bruke den. Når Johan Galtung ber folk lese Sions Vises Protokoller – et antisemittisk falsum fra tidlig 1900-tall – er han ankelbiter, professor eller ikke.

I ankelbiterens verden har ethvert samfunnsproblem kun én årsak. 70-talls-ankelbiteren var ofte medlem av AKP(m-l) og alle samfunnsproblemer skyldtes kapitalistisk undertrykkelse. Dagens ankelbiterne er stort sett hvite og redde og alle problemer skyldes innvandrere, Arbeiderpartiet, eller begge deler. Ankelbiterens politiske univers er altså smultringformet: Venstre og høyre møtes, uten at man vil innrømme det.

Ankelbiterens språk…

… varierer med utdannelsesnivå, lesemengde og alkoholinntak. Språk er noe man smykker seg med, enten ved stolt å mangle enhver evne til rettskrivning og uttrykk, eller ved å bruke litt for store – «pompøse» – ord for å fremstå som mer korpulent enn man er.

Vulgærankelbiteren ser på sitt ubehjelpelige språk og usikre grammatikk som en styrke – han er stemmen fra folkedypet og skriver for andre ankelbitere. Anonymitet et middel for å slippe å stå for sine uttalelser.

Litterærankelbiteren skriver lange haranger på halvakademisk språk med egenutviklet eller oversatt begrepsapparat. Han skriver for å høre sin egen stemme og har ambisjoner om et bredere publikum – som ikke bryr seg (utvilsomt en konspirasjon.)

Ankelbiterens iherdighet…

.. er formidabel. Som små hunder klapper de sammen ved konfrontasjon, enten de nå må stå for sine ytringer eller blir tilbakevist med data. Men de glir unna og fortsetter lenge etter at folk med et eget liv har mistet interessen. Tilbakevisninger er for dem legitimering. Når en ankelbiters anonymitet brytes, er de gjerne patetiske eldre menn eller unge menn med større selvbilde enn prestasjonsevne. Det eneste de har å være stolte av, er sin etnisitet. Den eneste ressurs de har, er tid.

Hundeoppdragelse virker

Hunder liker ikke å bli ignorert. Samme taktikk virker overfor ankelbitere: Ignorer dem når de oppfører seg ille, ros dem når de gjør noe riktig. Og ikke opphøy hunden til herre i huset – det har den ikke evner til.

Neste gang ditt kommentarfelt og epost ankelbites – ignorer det. Eller svar «Du er en ankelbiter – slutt med det!»

Det er ganske pussig – men egentlig ikke uventet – at det er Kristopher Schau, kjent for kroppshumor og rølpete bandvirksomhet, som har blitt den som i størst grad representerer takt og ettertenksomhet i 22. juli-saken.

Schau følger saken på oppdrag fra Morgenbladet og skriver et ukentlig “rettsnotat”, der han reflekterer over det han ser og hører. Notatene har et tema hver gang: Den første uken om sjokket og meningsløsheten, den andre om hvor lite som skiller ham selv – og kanskje de fleste nordmenn i den alderen – fra massemorderen, den tredje om pressens narsissisme og manglende takt, den fjerde om hvordan hans egen utmattelse blir liten i forhold til hva de pårørende har måttet og vil må slite med. Han er ikke redd for å sette ord på følelser, eller å kritisere der det trengs, som i denne passasjen:

[…] en tidligere redaktør, i en noe større avis, satt og humret og lo høylydt på første rad mens en av de overlevende fra regjeringskvartalet fortalte om hvordan han forsøkte å hjelpe en kvinne som satt ved fontenen og blødde fra hodet, rett etter eksplosjonen. Til denne eks-redaktørens forsvar skal det sies at han lo av noe han leste i en avis. Såpass morsomt var det tydeligvis også, at han fortsatte å lese videre etter den første latterkulen, og lo enda litt mer, og enda litt høyere, før han leverte avisen tilbake til sidemannen. Det var to lyder i rommet på dette tidspunktet. Den lave stemmen til den overlevende, som senere kunne fortelle at han hadde gruet seg veldig til denne dagen fordi han hadde forsøkt å legge 22/7 bak seg. Og en varm, kneggende latter fra en uberørt herre som i tillegg har uttalt seg om andre saker på vegne av Pressens Faglige Utvalg tidligere.

Jeg følger denne saken fra USA, hvilket betyr at jeg kan gå inn på sidene til Aftenposten, Dagbladet og VG og få svært detaljert dekning. Det er fint, for det er en viktig sak og som så mange andre sliter jeg med å forstå hvordan den påvirker Norge som samfunn. Og jeg blir fortsatt sint og lei meg, selv om jeg bare leser vitneutsagn og forklaringer på en skjerm.

Det er mulig jeg ville forstått hva som skjer bedre i Norge hvis jeg var der, men på den annen side har jeg den fordel, som ofre og pårørende ikke har, at jeg kun trenger å se noe om saken når jeg selv vil. Amerikanske aviser og TV-kanaler har ikke Anders Behring Breivik på førstesidene, selv de følger saken nokså nøye og såvidt jeg kan se rapporterer nøkternt og korrekt. Jeg kan ikke forestille meg hvordan det er å ikke kunne komme seg unna, ikke kunne se en TV-skjerm eller en avisforside uten at alt kommer tilbake.

Kristopher Schau er ikke redd for å vise menneskelighet i dette – han er ikke i en konkurransesituasjon med de andre mediene og heller ikke en del av dem, selv om han smaker på følelsen av å være medlem av en priviligert gruppe som til og med politiet er litt forsiktige overfor. Han evner å se hvordan pressens oppmerksomhet er en drivkraft for Behring Breivik, og hvordan pressen ikke har god forståelse av sin rolle til å avstå fra å mase om at alt skal sendes på TV, til senere bruk for allverdens paranoikere og voldsentusiaster.

Etter rettssaken mot Eichman var det ikke en journalist, men en filosof – Hannah Arendt – som skrev de ordene, om “ondskapens banalitet”, som ble stående. Det skulle ikke forundre meg om det blir Kristopher Schaus ord som blir stående for denne rettssaken. Han representerer et korrektiv som pressen ikke er i stand til å gi seg selv, og en observasjonsevne og innsikt som rett og slett er imponerende – og som, vil jeg tro, hjelper mange til å forstå dimensjonene i det som foregår.

Han hjelper i alle fall meg.

Forfatter: Bård Andersson

Effektiv virtuell møtevirksomhet

Du sparer både tid og penger på å bruke teknologiske hjelpemidler når du skal avholde møter. Ofte blir kvaliteten på møtene bedre også, mener førsteamanuensis ved Handelshøyskolen BI, Espen Andersen.

Andersen forteller at han hadde 180 reisedager i året på nittitallet, og at han i dag er glad for at han kan gjennomføre møter og holde kurs via tele- og videokonferanseløsninger.
- Norske ledere ser på tele- eller videokonferanse som absolutt siste utvei, ikke som et naturlig og lett tilgjengelig verktøy. Jeg har ofte blitt spurt om jeg kan fly over til møter, i stedet for å være tilstede per tele/video. Hadde jeg fløyet over, ville det tatt meg tre dager tapt arbeidstid her borte, sier han til Ukeavisen Ledelse.

Forfengelighet
Espen Andersen tror lederes aversjon mot hjelpemidlene ofte handler om at de ikke liker å sette seg i situasjoner der de ikke har kontroll.
- I mange tilfeller er det ren forfengelighet. Lederen vil for eksempel ikke vise de ansatte at han eller hun ikke mestrer teknologien ved løsningene, sier han.
Ifølge Andersen vil en del ledere ikke bruke denne teknologien nærmest uansett.
- Jeg kjenner til ledere som insisterer på ukentlige møter på faste tider, med alle fysisk tilstede. Mange ser det ikke som et ordentlig møte uten at man ser folk over bordet, og for en del ledere er det til og med provoserende at man har med seg laptop’en – de forlanger at man kommer «topless», sier han.

Sosialt annerledes
Og her ligger noe av problemet, ifølge BI-forskeren: Den sosiale dynamikken er annerledes når man kommuniserer gjennom teknologi, og en del tradisjonelle ledere har problemer med akkurat dette.
- Man sitter ikke ved toppen av bordet, en posisjon med naturlig autoritet. Man ser ikke folks reaksjoner i ansikt og øyne når man sier noe. Man kan ikke tvinge folk til å følge med – du aner ikke om de du snakker med hører på deg eller sjekker Twitter. Hvis du slår en vits, hører du ikke latteren fordi folk har på muteknappen for ikke å lage støy. Timing er problematisk, og av og til er det uklart hvem som har ordet, forklarer han.
Raske replikker, enkelte former for humor og kroppsspråk er noen av elementene som kan forsvinne ved bruk av teknologiske hjelpemidler. Det finnes imidlertid måter å kompensere for dette på, mener Andersen:
- Skal du etablere autoritet i en telekonferanse, må du i større grad gjøre det gjennom å være verbal, interessant, og rask i replikken – men ikke for rask, du må få ordet først. Du har rett og slett et mindre register å spille på. Videokonferanse er enda vanskeligere. Der må du huske på å se inn i kameraet (ikke på bildet av deg selv på skjermen), ellers ser det ut som du ikke ser folk inn i øynene, og du fremstår som lite troverdig, presiserer han.

TV-triks
I kommunikasjonen på virtuelle møter anbefaler Andersen å la seg inspirere av programledere på tv.
- Du må overdrive ansiktsuttrykk for at det skal synes. Det er derfor noen programledere ser troverdige ut på tv. Kameraet stjeler kommunikativ energi, og du må huske på ting som lyssetting og kamerahøyde, sier han.
Han legger til at telekonferanser kan være slitsomme fordi folk mangler disiplin og ikke naturlig forstår i hvilken grad de forstyrrer andre ved å komme sent eller ikke å ha satt opp ting på forhånd.
- Man trenger disiplin for å få til effektive virtuelle møter. Tidssoner er problematiske, det er ikke lett å sette opp en konferanse med folk i Singapore og Silicon Valley samtidig.
Men tenk hva du sparer i reisetid, møterom, og møtetid. I motsetning til fysiske møter, slutter faktisk telekonferanser før tiden, når man er ferdig med jobben, sier han.

Norske ledere har potensial
Andersen forteller at amerikanske ledere har omfavnet tele- og videokonferanseløsningene. For dem er dette en naturlig del av møtehverdagen. Norske ledere, derimot, har en lang vei å gå.
- Det er stor forskjell mellom USA og Norge. I enkelte bransjer er vi flinke til å utnytte mulighetene, for eksempel innen olje og shipping, sier han.
Han mener det handler om å bli vant til å ta i bruk mulighetene.
- Når du skal lære deg å kjøre bil, må du tenke når du skal gire. Etter en stund trenger du ikke det. Ledere må prøve seg frem og bli vant med løsningene. Det kan spare dem for mye tid og krefter, sier Andersen.

Telefonkiosk på flyplass
Han forteller at det er mulig å lede møter med svært enkle hjelpemidler:
- Jeg ledet en gang et møte med 30 deltakere fra en telefonkiosk på flyplassen i Los Angeles. Det er fullt mulig så lenge lydkvaliteten er god. Den største utfordringen var når flyavgangene ble annonsert over høytaleranlegget på flyplassen. Da måtte jeg være kjapp med å legge hånden over mikrofonen, smiler han.

Ikke alltid gunstig med virtuelle møter
Espen Andersen forteller at det er enkelte møteagendaer, der man fortsatt får mest igjen ved å gjøre det på gamlemåten.
- Skal du for eksempel legge frem en kontroversiell strategi, og er avhengig av at alle deltakerne skal motiveres til å gjennomføre den, kan det være lurt å gjennomføre møtet fysisk. Hvis ikke det lar seg gjøre, ville jeg kontaktet hver av deltakerne individuelt før møtet, fått deres synspunkter, og deretter lagt opp diskusjonen slik at disse synspunktene kom frem i teleeller videokonferansen, sier han. Men det er jo ikke noe forskjellig fra hva som kan være lurt å gjøre før et fysisk møte heller, sier han.

LEDERVERKTØY
Slik leder du effektivt virtuelle møter:

• Kjøp inn bra utstyr
• Still inn videokameraet riktig
• Lær deg hvordan du demper lyden
• Avtal med møtedeltakerne at alle logger seg på minimum fem minutter før møtet for å unngå problemer
• Jobb med lyssettingen og det som vises i kameraruten
• Velg en rolig bakgrunn
• Gi én person ansvaret for det tekniske, dersom det er flere enn 3-4 møtedeltakere
• Sørg for at du ser inn i kameraet, og kan vise at du kommuniserer så direkte med de andre møtedeltakerne som mulig
• Bruk et aktivt kroppsspråk
• Overdriv gjerne bevegelser, slik at andre som ikke er i samme rom forstår deg lettere
• Den som holder foredrag/styrer møtet bør ikke ha ansvaret for det tekniske utstyret
• Dersom det er mange møtedeltakere, bør man etablere en bakkanal, det vil si en ekstra kommunikasjonslinje (chat, instant messaging og lignende)

Jeg synes ikke Breiviks forklaring eller opptreden i rettssaken bør kringkastes, verken i lyd eller bilde. En viktig årsak er at dette vil utnyttes av allverdens skrullinger, som vil kappes om å lage Riefenstahlske mashups med massemorderen i hovedrollen. En annen er at hvis hans hensikt var å kjøpe seg en talerstol for 77 liv, bør vi ikke akseptere tilbudet.

Men den viktigste årsaken for meg er at spørsmålet om Breivik tilregnelighet er et spørsmål om ekvivokalitet, ikke usikkerhet. Når man skal avgjøre et vanskelig spørsmål, et spørsmål der man innenfor et visst tidsrom må fatte en beslutning, står man overfor to typer fortolkningsproblemer: Dataene man har er usikre, eller de er ekvivokale (eller tvetydige, om du vil.)

I det første situasjonen, usikre data, hjelper det med mer informasjon. Med andre ord, å se Breivik ville hjelpe oss å forstå om han er tilregnelig eller ikke, fordi vi ville få mer data å støtte oss på. I den andre situasjonen, ekvivokalitet, hjelper ikke mer informasjon. I slike tilfelle fører mer informasjon ikke til mer sikkerhet – og i noen tilfelle kan den øke den, fordi mer data gjør det vanskeligere å bestemme seg for hva man skal legge vekt på. Likevel må en beslutning fattes – og da er det fristende å be om mer informasjon. I forretningslivet og politikk fører dette ofte til det som kalles “analysis paralysis” – endeløs fortolkning uten at beslutningen blir bedre, eller tatt.

Gitt hvordan eksperter og kommentatorer tolker og overtolker hvert eneste ansiktsuttrykk, tonefall, bruk og misbruk av fremmedord som fremkommer, samt hvor sprikende reaksjonene har vært fra folk som har sett Breiviks vitnemål så langt, så kan i alle fall ikke jeg si at jeg ville kunne forstå mer eller mindre av om Breivik er tilregnelig eller ikke hvis jeg hadde kunnet se ham i stedet for bare å lese om ham. Det gjelder omtrent uansett hva man legger i begrepet.

Siden økt informasjon i dette tilfelle vil øke faren for at den vil misbrukes i andre sammenhenger og dessuten gi massemorderen mer av den talerstolen han ønsker – tilregnelig eller ikke – er valget i grunnen enkelt.

Uten snev av ekvivokalitet, med andre ord.

Denne boken er lesverdig – hovedidéen er god, tidvis drives historien fremover i bra tempo, og her og der finner man setninger og avsnitt som gleder. Jeg likte spesielt diskusjonene om samfunnet som panoptikon, der folk ikke vet om de overvåkes eller ikke, men selvsensurerer for ikke å komme i myndighetenes søkelys. I et samfunn der alle overvåker alle, blir den usynlige en fare, en abnormalitet – joda, det er perspektiver her som gir gjenklang i en delvis fryktbasert diskusjon om overvåkning for sikkerhet mot sjeldne, men farlige ytterpunkter.

Men det stopper litt der. Boken er svært tradisjonell – dette samfunnet er i kultur og tankemåter mindre 2020 enn 1960. Det er enkeltpersoner som bruker teknologien til å forme massemennesker, det er tradisjonelle undertrykkende midler som brukes, det er tradisjonelle mål (å rive et proletaristisk bomiljø med store blokker og erstatte det med moderne kjøpesenter og luksusleiligheter.) Dette er en 1970-tallsroman ikledd dystopisk språk fra dagens sosiale medier – og jeg mistenker forfatteren for ikke å ha satt seg voldsomt mye inn i teknologien heller. Hovedpersonen er distansert fra miljøet rundt seg allerede i starten – det overvåkningssamfunnet som skisseres, ville blinket ham ut og fjernet ham (basert på hans boligvalg og oppførsel) lenge før boken hadde fått begynt. Når han skal gjøre opprør, gjør han det på tradisjonell måte, som ensom antihelt som sniker seg inn i rom for å ta livet av undertrykkerne. Hvor mye mer spennende hadde ikke denne romanen blitt om han, i kraft av sine kunnskaper om hvordan overvåkning og informasjonskonstruksjon fungerer, hadde brukt noe mer moderne enn hammer og spiker til å ta igjen?

Men man kommer i mål, boken er lesverdig hvis man ikke vet for mye om hva teknologien kan og ikke kan, og den gir noen interessante illustrasjoner på et overvåkningssamfunn og dets konsekvenser. Greit nok, og en brukbar debut av en forfatter jeg gjerne hører mer fra.

Bare synd at Ben Elton med Blind Faith har fremstilt delingssamfunnet så mye mer troverdig. Og Ray Kurzweil fremstilt den teknologiske utviklingen så mye mer skremmende.

Til norske forlag: Vi lever i 2012. Nå bør det snarest utstedes et moratorium på setninger som “Internett er ikke annet enn binære koder” (riktignok uttalt av en provokatør) som om de skal gi noen slags innsikt. Det gir omtrent like mye innsikt som å si at vi mennesker er også bygget over koder – som nå kan avleses for en billig penge.

(Forøvrig, i et delings-samfunn: Denne boken har jeg ikke kjøpt selv, men fikk den tilsendt fra Aschehoug, antakelig siden jeg er styremedlem i Digitalt Personvern og bloggende teknolog.)

Vi var ofte i Arboretum da barna var små, men dette var datter nummer tres første tur. Parken er nesten litt for stor for spasering – men sykkel er utmerket.

Og dermed er det tid for å la bildene tale for seg.

(Mens vi er igang, jeg begynner å blir nokså sliten – og deler Kate Pendrys bekymring – av hvor alvorlig man tar Anders Behring Breivik. Han tok livet av 77 mennesker, er en drapsmann, og bør ekspederes innenfor noen murer med minst mulig dramatikk. Dagbladske overskrifter om irrelevante uniformsdetaljer, intervju med plastikk-kirurgen hans og luselesing av hans forvirrede manifest tillegger ham en viktighet han ikke fortjener.)

A propos: Den tidligere sjefen i TSA kommer ut med en bok som avslører at hele organisasjonen ikke avstedkommer stort hva sikkerhet gjelder.

Over til kronikken:

Terrorisme som innovasjon

(Aftenposten, 15. april 2012)

Sikkerhet handler om små, konkrete, edruelige tiltak – om å møte den innovasjon terrorismen representerer med tilsvarende mot-innovasjon.

I kjølvannet av massemordet 22. juli 2011 har diskusjonen begynt om sikkerhet – hva kan vi gjøre for å beskytte oss mot terrorisme? Debatten ligner den man hadde i USA etter 11. september 2011, men har vært roligere – kanskje fordi terroristen var en av våre egne. I så måte ligner han ikke på Osama bin Laden, men på Timothy McVeigh, som drepte 168 mennesker og skadet 800 med en bombe i Oklahoma City i 1995.

Likevel kan vi kanskje lære av diskusjonen og tiltakene som er gjort i USA etter 9/11 – kanskje først og fremst hva vi ikke skal gjøre.

Terrorisme, som enhver forbrytelse, innebærer ofte et element av innovasjon – at man tenker nytt, gjerne ved å bryte forutsetninger. 9/11-kaprerne gjorde to innovasjoner – eller, om man vil, brøt to forutsetninger: De begikk selvmord, og brøt dermed forutsetningen at flykaprere ønsker å overleve aksjonen. Og de brukte flyet i seg selv som våpen, noe som brøt forutsetningen om at våpen eller sprengstoff må smugles om bord.

I følge Bruce Schneier, USAs ledende datasikkerhetsekspert, er det tre tiltak som har gjort flyreiser tryggere. For det første låser man nå døren – og det er en solid dør – mellom passasjerer og flyvere. Dermed kan ikke en flykaprer ta direkte kontroll over et fly. For det andre registrerer man nå all bagasje elektronisk, noe som gjør det vanskeligere å få bagasje om bord i et fly uten selv å være på det.

Det tredje, og kanskje mest effektive endringen ligger i hvordan vi som passasjerer forholder oss til flykapringer. Før 9/11 var rutinen for flykapring at man gjorde som kaprerne ville, fordi de som regel ønsket å bli fløyet et eller annet sted. Nå er innstillingen fra mannskap og passasjerer at man må overmanne kaprere – uten tanke for egen sikkerhet – før de rekker å styrte flyet. Det er også det som har skjedd i de to tilfellene man har hatt av flykapringer på amerikansk jord siden.

Disse tiltakene har preg av noe selvsagt og enkelt. Jeg har selv vært forundret over at døren til cockpiten har vært åpen under flyvning. Man har jo hatt tilfeller av sinnsforvirrede passasjerer som har gått til angrep på flyvere, også i Norge.

Andre tiltak – nye rutiner for sikkerhetssjekk av passasjerer, gjennomlysningsapparater, sprengstoffdetektorer og en voldsom oppbygning av overvåknings- og sikkerhetspersonell – har ikke hatt noen påviselig sikkerhetseffekt. I beste fall har det en psykologisk funksjon – å rusle gjennom sikkerhetskontrollen i sokkelesten mens vi holder buksene oppe gir i alle fall en følelse at noe blir gjort. Så kaller også Schneier dette for «sikkerhets­teater» og har gjentatte ganger demonstrert hvor lett det er å omgå kontroller av denne typen.

Vår lille sikkerhet

Norges beherskede reaksjon på Anders Behring Breiviks uhyrligheter har vakt beundring rundt omkring i verden. Vi valgte å holde roen og slutte rekkene i stedet for å få panikk. Men så har en del etater begynt å rasle med budsjettene i sikkerhetens navn, med en viss vekt på overvåkning.

PSTs tidligere leder sa i et uvørent øyeblikk at selv ikke Øst-Tysklands Stasi ville funnet frem til Breivik før det smalt. Hun ble kritisert for dette, men hadde helt rett: Ingenting av det Breivik foretok seg elektronisk ville i seg selv gitt solid nok grunnlag for politietterforskning. Det betyr ikke at feil ikke ble gjort: Man burde kunne forutse et angrep på Regjeringskvartalet, og det fantes også sikkerhetsrapporter som så dette og foreslo tiltak. Men gitt Norges lange tradisjon med sommerleirer og friluftsaktiviteter av alle slag, kunne man vanskelig forestille seg et angrep på Utøya.

Vi bør lære av 9/11 at det er de enkle og rimelige tiltakene som fungerer. Vi bør stenge Grubbegata og Løvebakken og muligens andre sårbare steder for biltrafikk, i hvert fall for varebiler. Enkelte typer skytevåpen bør begrenses ytterligere. Ungdomsleirer bør legge litt mer arbeid i identifisering av besøkende. Politiet bør ha et døgnbemannet helikopter stående i beredskap også i ferien.

Men massiv overvåkning av alminnelige mennesker er ikke Norge verdig, inkludert det stadig mer diskrediterte Datalagringsdirektivet. Som resultatene fra 9/11 viser, vil slike tiltak ikke gi nevneverdige bidrag i retning av mer sikkerhet. Derimot kan det oppleves som et anslag mot den personlige frihet Breiviks trosfeller innbiller seg at de kjemper så hardt for.

Det viktigste tiltaket ligger i å sørge for at de som står mulige terrorister nærmest – deres naboer, familie og venner, uansett gruppetilhørighet – heller rapporterer dem til politiet og gir dem en sjanse overfor et fair rettsvesen enn å la dem fortsette med det de planlegger. Slik sett kan drakoniske sikkerhetstiltak – overvåkning, isolering, mistenkeliggjøring – virke mot sin hensikt. Det beste tiltak mot terrorisme er å sikre at kun terrorister som ABB – ensomme, forskrudde og marginaliserte personer – eksisterer. De andre er for integrert i samfunnet til at de kan tenke seg å angripe det.

Balanse i alt

Krigføring krever en viss balanse mellom motstandernes metoder – noe amerikanerne har lært i sin krigføring i Irak og Afghanistan. Krigsteoretikeren Martin van Creveld har påpekt at det bare to måter man kan vinne over en fiende som fører såkalt asymmetrisk krigføring: Enten kan man øyeblikkelig og nådeløst knuse enhver motstand, ved represalier og annet. Eller man kan møte fienden i det samme miljø han opererer i, vinne folk over ved å fremstå som humanistisk og tolerant, og dermed nekte ham eller henne en sympatiserende masse å gjemme seg i. Parallelt leter man opp fienden ved politiarbeid. Det var den siste metoden som gjorde at amerikanerne til slutt fant Osama bin Laden.

Det er den veien Norge – og PST under ny leder – heldigvis ser ut til å gå. Vi vet at vi ikke kan beskytte oss mot den ensomme ulven. Men det at den ensomme ulven utgjør den største trusselen, er i seg selv et sunnhetstegn. Og skulle han eller hun bli rapportert til politiet av en som er litt mindre ensom, har vi den beste sikkerheten vi kan oppnå – og all den sikkerheten vi trenger.

Khan bruker svært enkle verktøy – en Wacom tablet til å tegne med, gratis-programmet SmoothDraw, og Camtasia Studio til å lage film av det som foregår på skjermen. Videoene er enkle og korte (10-20 minutter), begynner med enkel matematikk, men han har som mål å lage videoer i alle skolefag. Hensikten er at barn skal kunne lære i sitt eget tempo og løse oppgaver underveis. Etterhvert som de jobber seg gjennom oppgavene, får de poeng og etterhvert “Badges” som de kan skryte av. Hvis det er noe de ikke forstår, kan de stoppe videoen og gå tilbake for å se ting om igjen.

Khan er ikke alene om å lage videoer på denne måten: To av min datters lærere bruker denne teknikken på Brookline High School her borte, og i Norge fikk forleden Anne Cathrine Gotaas fra Sandvika Videregående skole en pris for å gjøre noe lignende. Begreppet “flipped classroom” har etterhvert vokst frem – elevene sitter hjemme og ser på video, og kommer på skolen for å løse oppgaver med det de har lært. Dette er forsåvidt ikke nytt – case-undervisning, for eksempel, er jo akurat det samme – men det nye er at man bruker datamaskiner med video, og at produksjonen av video er så billig at hvem som helst kan bli lærer for hele verden.

En interessant utvikling er at gode lærere kan komme til å undervise mange flere ved denne teknikken – det er jo ikke noe særlig poeng i at hver eneste lærer i Norge, om dette blir utbredt, skal lage de samme videoene. Det skal bli interessant å se om det utvikler seg en super-lærerrolle, en som lager videoer og opplegg, og andre lærer som bruker dette stoffet og i større grad opererer som veiledere.

Det skal bli interessant å se hvordan pedagogikk-miljøet i Norge reagerer på dette – denne kommentaren fra en teoretisk pedagog er ikke særlig nådig, men er muligens et uttrykk for at det perfekte blir det godes fiende. At over 50 millioner oppgavesvar er innlevert så langt taler jo for at dette fungerer – kanskje særlig i situasjoner der elevene ganske enkelt ikke har tilgang til gode matematikklærere.

Uansett – det er å håpe at “flipped classroom” blir mer utbredt – og at man ikke går i den fellen (som man ofte går i når noe nytt kommer) at dette blir den nye moteløsningen for alle fag og alle lærere.

Og hvem blir den norske Salman Khan? Jeg skal i alle fall tenke over om jeg ikke skal videofilme endel av mine standardforelesninger som studentene kan se på hjemme, og heller bruke den knapt tilmålte klasseromstiden til diskusjonsbasert undervisning i stedet.

(Også publisert på min blogg i Aftenposten)

Rapport hittil: Kjører som en drøm, overraskende presis, men trang lukeparkering krever flere turer ut av bilen for å vurdere vinkler. Bensinmåleren krabber mot venstre i foruroligende tempo. Men det er festlig å se ned på folk i veikryss. Bilen oppfordrer til oppmerksomhet og vel planlagte svinger – det er forskjell på Boston og Texas…

Sett med øynene til norske forlag og bokhandlere, er ikke dette så rart. Lagerstyring er et mareritt i denne bransjen – en markedssjef i en større bokhandlerkjede fortalte meg en gang at hyggelig salg av en skønnlitterær bok i en liten bokhandel kan være 3-4 eksemplarer. Siden du ikke vet hvor i landet etterspørselen kommer, kan du risikere å bli sittende med en stor kapitalbinding i usolgte bøker, tynt fordelt over hele landet. Resultatet er dermed at man konsentrerer seg om Knausgård og Nesbø, som man vet selger i pallevis, og at bøkene i mellomskiktet (de “hyggelige” salgene) presses ned i salg. (I parentes, de fleste utgitte bøker i Norge selger ikke engang ut det ene eksemplaret som er i hver bokhandel.)

(Mens vi er i gang – Jeg lurer fremdeles på hvorfor man ikke kan bestille (og betale) en bok i en bokhandel og få den levert på døren en dag eller to etter. Men det er litt som å spørre Posten hvorfor postmannen ikke kan ta med seg posten.)

Dammanns bok er tilgjengelig på Haugenbok, og jeg har opplevd at Haugenbok har boken i postkassen min dagen etter bestilling, med vedlagt bankgiroblankett. Prisen på Haugenbok er 288,- satt 12.5% ned fra veiledende 329, en altfor høy pris for et impulskjøp. Bokhandlerne har ikke lov til å selge den billigere, såvidt jeg vet. Aschehoug har boken på sin side (nokså langt ned) til 329,- De har sitater fra to anmeldelser, lenker til blogger og du kan lese utdrag fra boken, men ingen lenke til kjøpsmuligheter (antakelig forde de ikke gi fordeler til et bestemt distribusjonsledd.

Jobben til et forlag er å sørge for at de forfatterne som er verdt det tjener penger slik at de fortsetter å forfatte. Jeg synes ikke de gjør jobben sin idag.

I en ideell verden ville artikkelen fra VG ligget på nettet, ikke bare på papir (som er dit nyheter går for å dø). En våken forlagskonsulent ville ha snakket med Jaran Dammann etter at han ble intervjuet, sørget for at det var en lenke fra bokanmeldelsen (tydeligvis legger ikke VG bokanmeldelser på nett, noe som er synd – de kunne tatt en liten provisjon for å legge ut lenker) til en nettbokhandel, der boken burde være tilgjengelig for en billig penge i elektronisk format. En skikkelig markedsfører ville også øyeblikkelig kastet seg på Google og andre annonsenettverk og sørget for at de som leste reportasjen om Dammann-familiens litterære prestasjoner fikk opp annonser med lenker til bøkene deres.

Dammann selv gjør noe markedsføring: Han har en Facebook-side der bøkene hans er nevnt, men siden er rotete og oppfordrer ikke til innkjøp. Han burde lære av John Scalzi, ha en blogg, og målbevisst markedsføre seg og sine bøker. Og han lenker ikke til hverken Bokkilden eller Haugenbok, han heller.

Den er veloppdragen, norsk bokbransje. Man konkurrerer lite og møtes under hyggelige forhold. Alle betingelser er avtalt og under standardkontrakter, noen få store aktører har med stilltiende politisk godkjennelse kjøpt opp distribusjonsleddene, inntil for få år siden ble det å skifte jobb fra et forlag til et annet nærmest sett på som høyforræderi. Man skal selge, men ikke for mye, og i hvert fall ikke gjennom Smart Club.

Jeg vil oppfordre Jaran Dammann til å gå utenom de vanlige forlagene, opprette en blogg, legge ut mer av sine skriverier, bygge opp sitt eget nettverk, og undersøke muligheten for å utgi bøkene sine selv. I en verden der forlagene har mindre penger til å markedsføre for, ser på markedsføring som noe man gjør med pressemeldinger og hvitvin på Litteraturhuset, og vegrer seg mot e-bøker, må forfatterne markedsføre seg selv.

Det er nemlig ingen andre som gjør det for dem.

(Også postet til min blogg i Aftenposten.)