Kategoriarkiv: IT-ledelse

NAV: Fra rot i systemene til system i rotet

Posted on by

NAV: Fra rot i systemene til system i rotet

NAV er en skikkelig hårball, en nasjonal skandale, en vase av problemer med mange årsaker. Rot, forsinkelser, dårlig service og kostnadsoverskridelser er vanlig ved de fleste fusjoner, også de fra helvete, og forklaringen er som regel ”kulturforskjeller”. Jeg liker ikke kultur som forklaring på problemer – som regel er det bare en merkelapp for å slippe å dykke ned i de vanskelige detaljene, slippe å diskutere hvorfor systemer og prosesser som ikke passer sammen. Ikke minst for å slippe å diskutere teknologi – dvs. hvordan ting gjøres.

NAV er i seg selv et stykke informasjonsteknologi – en organisasjon som primært driver med informasjonsforvaltning og informasjonsprosessering, dedikert til å beslutte hvem som skal få hva, hvor og hvorfor. I en slik organisasjon er det toppledelsens fordømte plikt ikke bare å kunne noe om systemer og systemutvikling, men å ligge foran utviklingen, å være proaktiv. Når man har totalt uegnede systemer, slik NAV har, er det et resultat av manglende teknologi- og systemutvikling og –integrasjon over mange år, noe som igjen er et resultat av manglende forståelse for hva systemene faktisk skal gjøre. Igjen – dette er ikke noe nytt – det er helt vanlig at fusjoner som ser bra ut på papiret får problemer når det kommer til den faktiske gjennomføringen, og dette manifesterer seg gjerne som problemer innen IT, nettopp fordi ingen har sett på IT-siden før fusjonen startet. IT er nemlig noe som kommer til sist, gjøres av teknikere, og altfor komplisert for administrerende direktører. Sier de. Og får lov til å si det.

Men når politikere ikke kan noe om IT, er det ikke rart at politisk tilsatte ledere ikke bryr seg heller.

Systemarkitektur og filosofi

Slik jeg ser det, er hovedproblemet for NAV at man har mange delsystemer fokus på enkeltting som skal gjøres (betale ut en eller annen stønad, pensjon eller gi en tillatelse). Disse systemene er gjerne laget i form av en eller annen database, med et brukergrensesnitt på toppen der saksbehandleren går inn og fyller ut et skjema for at en mottaker skal få en ytelse. Dette betyr ikke bare at systemene ikke samhandler (slik at saksbehandler må inn i flere systemer for å få gjort enkelttiltak som krysser gamle systemgrenser) men også at begrepsapparatet er forskjellig. Et begrep (f.eks. et tiltak eller et forhold ved en person) trenger ikke være det samme i de ulike systemene. Ja, til og med begrepet "person" (i Norge representert ved et personnummer) trenger ikke være det samme.

Hele hensikten med NAV er at man skal kunne samordne ulike servicetilbud og -tiltak: Idealbildet er at en person skal komme til NAV for å søke en stønad og komme ut igjen med en jobb. Rent systemteknisk er dette ikke en vanskelig løsning å lage, men den krever massiv satsing på helt nye systemer og en annen måte å tenke både om oppgaver og teknologi. Det ideelle er at saksbehandler skal ha alle forhold rundt en person opp på den sammen skjermen, kunne velge hva som skal gjøres – og at systemet automatisk skal begrense saksbehandlers handlingsrom til det som er tillatt innenfor reglene. I stedet må denne kontrollen foregå på tvers av systemene av saksbehandler selv, ofte ved etterkontroller. Ikke rart ting tar tid.

Det finnes faktisk eksempler på offentlige etater som har fått dette til. I Norge har vi Skatteetaten som har laget sine systemer ut fra et brukerperspektiv over mange år, med en målrettet satsing på automatisering og forenkling. Men Skatteetaten har penger og relativt klare regler, og også et "riktig svar" å jobbe opp mot (korrekt skatt). Med unntak av særfradrag og komplekse firmaligninger, kan mye automatiseres i forhold til regler og uttrykkes i et tall. Ting er vanskeligere for en etat som har et komplekst tilbud og mer vurdering på tvers av systemer å forholde seg til. Man kunne tenke seg en løsning der NAV betalte bøter etter hvor lenge folk måtte stå i kø – at man faktisk satte en pris på kundens tid – men skal man virkelig få gjort noe, må man angripe på tre fronter – mer passende systemer, hardhendt forenkling og automatisering, og økt ressurstilgang.

Systemer: Se til Irland

Det irske sosialdepartementet (Department of Social and Family Affairs – sjekk deres websider i forhold til NAVs) fyller en lignende rolle som NAV, med ansvar for alle mulige utbetalinger og stønadsordninger, dels basert på faste regler, dels på saksbehandlers vurderinger. Der har man laget et saksbehandlingssystem basert på en avansert systemfilosofi kalt Naked Objects, hvor hensikten er at saksbehandler skal ha alle elementer av et sakskompleks – familieforhold, historikk, og mulige tjenester – på et grafisk dashbord der saksbehandler kan tilrettelegge ytelser ved å peke og klikke.

Irland var også tidlig ute med å lage systemer for meldingsutveksling mellom offentlige systemer – via et prosjekt kalt REACH. Hensikten her var at når noe skjedde – f.eks. at et barn ble født – ble en melding sendt til alle offentlige systemer (etter en verifikasjon) som så kunne reagere i forhold til dette. Vi har tilsvarende ting i Norge også – personnummer og Folkeregisteret er eksempler – men jeg mistenker at de kan utnyttes langt bedre ut mot f.eks. primærhelsetjenesten eller de enkelte NAV-kontorer.

Forenkling: Bare gjør det

I fjor vår jobbet jeg i USA, og trengte en attest fra NAV som sier at jeg er dekket av folketrygden. Systemteknisk er dette ikke noe problem – mitt personnummer må kobles til min arbeidsgivers (BIs) organisasjonsnummer, og en tidsperiode må knyttes til dette ved at BI bekrefter at jeg er ansatt og reiser i jobbsammenheng. Rent teknisk burde dette kunne ordnes omtrent som et boarding pass fra Norwegian: BI legger inn datoer og bekrefter, og så er det bare å trykke print.

NAV krever imidlertid skriftlig søknad på papir, både fra BI og meg – og saksbehandlingstiden er ni uker. Da jeg skrev om dette i desember i fjor, ble det litt rabalder, og en avdelingsleder fra NAV repliserte at de har gamle systemer, samt at man ikke kan automatisere dette fordi en del av sakene er kompliserte.

Men man kan ikke automatisere alle ombordstigninger på fly heller – bare de fleste av dem. Løsningen på disse problemene er å lage frontsystemer som håndterer de enkleste sakene, med enkle kontroller som spytter søknadene over til menneskelig kontroll hvis ting blir komplisert. Dette er enkelt, koster ikke mye penger, og er kjapt spart inn ved frigjøring av personale. Det finnes ingen unnskyldning for at forlengelse av arbeidstillatelse skal ta 12 uker i Norge og 10 minutter i Australia.

(For øvrig, se dette foredraget med John Seddon – et hovedpoeng: Heller enn å få opp farten i saksbehandlingen, spør folk om hvorfor de står i kø utenfor kontoret
. Ofte er det av helt unødvendige grunner, som at de må levere enda et skjema, gjerne med opplysninger etaten allerede har.)

Ressurser: Omfordeling heller enn mer penger

NAV håndterer en tredjepart av statsbudsjettet, og er i følge Riksrevisjonen ute av finansiell kontroll. Man trenger flere folk i alle ledd – men hvor skal man ta dem fra? Med risiko for å bli litt flåsete her, men med en seriøs undertone: Vi har i dag 20 Fylkeskommuner og over 400 kommuner hvor store deler av arbeidsstokken gjør ting som rett og slett ikke er nødvendig.

For å si det svært enkelt: Hva med å nedlegge Fylkeskommunen og overføre de som jobber der til saksbehandlerstillinger i NAV? Alternativt, hva med å nedlegge kommunene og overføre deres oppgaver til fylkene? Dette representerer en dreining fra intern administrasjon mot kundegrensensnitt – og i privat sektor har dette skjedd mange ganger før. IBM gjennomførte en storstilt endring av denne typen på sent 80-tall (tanken var god, men effekten kom ikke før insentivsystemer og store deler av staben ble skiftet ut på midten av 90-tallet). Det var slitsomt for alle, men snudde til syvende og sist organisasjonen fra det interne til det eksterne. Janne Carlzon gjorde noe lignende med SAS på samme tidspunkt. Poenget ligger ikke i smilekurs – det er grov nedvurdering av den enkelte ansattes kompetanse og verdighet – men i at ressurser konsentreres i kundegrensesnittet.

Saksbehandleren i NAV er den viktigste personen i organisasjonen, og systemer og rutiner må tilrettelegges slik at de som fronter mot kunden har alle muligheter og all bestemmelsesrett. De bør være best betalt, og best understøttet. Dette kan man gjøre ved at man forenkler hverdagen med selvbetjening og sentralisering av "industrijobber", men først og fremst ved at støttesystemer og erfaringsutveksling flyttes fremover mot saksbehandlere. Ikke inn mot sentrale ”hvitsnippfabrikker.”

Til syvende og sist…

Jeg er, av rent personlige årsaker, nokså opptatt av NAV og deres tidsbruk og manglende evne til intelligent og verdig kundebehandling. Jeg har en slektning som i perioder har blitt hindret i å komme tilbake til et normalt liv fordi NAV bruker forferdelig lang tid på søknadsbehandling. Vedkommende klarer seg, økonomisk og sosialt, takket være venner og familie som trer støttende til, og har utviklet betydelig personlig ressursstyrke ved å måtte forholde seg til, nettopp, NAV. Men totalresultatet er et vanskeligere liv og en stor og unødvendig ressursinnsats fra mange mennesker. Forsinkelsene betyr også et stort merarbeid for NAV – både med å kommunisere sin egen utilstrekkelighet, og etter hvert med å håndtere følgene av den.

Problemene i NAV må løses ved å lage nye systemer, ved å lage en ny organisasjon, og ved å tenke langsiktig. Intet i denne prosessen er enkelt. Politiske vedtak og høringer hjelper lite – vi vet hva problemet er, og all verdens vedtak vil ikke hjelpe hvis de ikke kan gjennomføres.

NAV trenger enkle, arrogante, vanskelige, politisk umulige og kortsiktige tiltak, gjennomført slik at man kan skrape sammen ressurser og motivasjon til å lage en gjenfødt organisasjon, med rutiner, teknologi, mål og kultur som samsvarer med det mandat man er satt til å forvalte.

Jeg er redd situasjonen må bli mye verre før noe skjer.

(Skrevet sent oktober 2009, oppdatert/noe endret januar 2010.)

De var visst små likevel…

Posted on by

image I en artikkel om Indias IT-bransje i digi.no for halvannet år siden skrev jeg:

I mars besøkte jeg [hovedkvarteret til] Satyam, et IT-selskap i Hyderabad i India. Firmaet har store og flotte kontorbygg rundt i byen, så jeg forventet et palass i stål og glass. Da drosjen stoppet utenfor en nedslitt bygård, trodde jeg først jeg var kommet feil. En telefon brakte ut min kontaktperson, lederen for forretningsutvikling, og vi snek oss sidelengs mellom motorsykler og dryppende kjøleanlegg til hans lille kontor på baksiden. Han lo litt av min forvirring, og forklarte: ”Vi har et litt sentimentalt forhold til denne bygningen, det var her vi startet. Nå er det bare toppledelsen igjen her. Vi er fremdeles et lite firma, men vi har tenkt å bli store.”

53 000 ansatte (40 000 da jeg besøkte dem) er ikke noe lite firma, men Satyam er nå blitt Indias Enron, ettersom det viser seg at administrerende direktør har ført sitt styre og sine eiere bak lyset og overdrevet inntektene med mer enn en milliard dollar. Dette fremkommer i et brev sendt til styret og ledelsen i går, som sjokkerte ledelsen og førte til en interessant pressekonferanse.

Akk ja. Dette er en katastrofe for mange – jeg fikk nettopp mail om at M. Rammohan Rao, ISBs meget respekterte rektor, har trukket seg fra sin stilling fordi han satt i styret i Satyam og ikke ønsker at dette skal gå ut over skolen. PriceWaterhouseCoopers, som har vært revisorer de siste 8 årene, skal få en interessant forklaringsoppgave etterhvert.

Ajajaj. Lurer på hvor mange flere slike historier som kommer opp i løpet av 2009?

Godt nytt år med innovasjon i nedgangstider

Posted on by

Dette burde det skrives mer om, og kanskje jeg gjør det, men likevel: Fra et teknologisk og innovasjonsmessig synspunkt er det all grunn til å tro at 2009 blir et godt år. Etterspørselen etter innovasjon – særlig prosessinnovasjon – er stor og økende: I oppgangstider går det så greit likevel, i nedgangstider må man tenke annerledes – og det uten å bare kaste penger på problemene.

Så her er noen grunner til at jeg tror små og store kreative teknologifirma kommer til å gjøre det bra i 2009 og fremover:

  • prisen på innsatsfaktorer faller: Man får tak i billigere ansatte og billigere lokaler
  • mye av den nye teknologien – foreløpig referert til med vage navn som Web 2.0, crowdsourcing og cloud computing, tillater avansert bruk av teknologi uten mye kapitalbinding
  • kundene, særlig bedriftene, er villige til å gjøre ting som reduserer kapitalbinding (f.eks. outsourcing av deler av virksomheten for å få eiendeler ut av bøkene) og kostnader.

Med andre ord, det er nå man kan få til organisasjonsendringer, prosessendringer, strukturendringer. Det er nå bedrifter vil se etter nye, rimelige måter å gjøre ting på – og da ligger mulighetene der hvis du kan posisjonere din teknologi som en disruptiv innovasjon.

Lykke til – og godt nytt teknologiår!

IT-og-samfunnsdirektør søkes

Posted on by

FAD DIFI skal ha en direktør for IKT og samfunn. Hm. Jeg kan se for meg hva slags personer som kommer til å søke, og de er sikkert bra nok, men for meg betyr ordet direktør noen som har makt til å gjøre noe (dirigere). Og problemet her ligger mindre i lønnen enn i muligheten til faktisk å gjøre noe.

Da jeg en gang som ørevåt student lærte om EDB og ledelse på BI på tidlig 80-tall, var konklusjonen som ble gjentatt igjen og igjen og igjen: Du får ingen effekt av IT uten at organisasjonen endres samtidig. 26 år etter er dette fremdeles en av de viktiste læresetningene i mine kurs, selv om mengden endring har økt og prisen på teknologien sunket drastisk siden den gang.

Problemet med forvaltning og IKT ligger ikke i anskaffelse av teknologi, kunnskap om teknologisk utvikling eller ansettelse av fagpersoner. Problemet ligger i at offentlige organisasjoner ikke har effektivitet som eneste eller engang første målsetting. En effektiv offentlig organisering hadde

  • eksponert de interne systemene ut mot brukerne slik at de kan betjene seg selv. Da får man ned responstider og synliggjort flaskehalser. (Jada, jeg er klar over at alle ikke kan bruke Internett, særlig trygdede, men da kan jo NAVs personale opprette brukersentre med folk som gjør jobben.) Skattedirektoratet er svært bra her. NAV er forferdelige.
  • redusert antallet organisasjonsenheter ned til det som faktisk trengs. At vi fremdeles har fylkeskommuner i mitt lille land er for meg et mysterium. I hvert fall ut fra deres arbeidsoppgaver. (Og hvor mange Fylkestingsordførere klarer du å navngi? Akkurat, ja.)
  • forsøkt å matche beslutningsmyndighet med kunnskap. Jeg hører stadig fra konsulentbekjente om kommuner som ikke engang klarer å skrive en tosiders kravspesifikasjon og dermed er helt i lomma på konsulentselskapet.

Imidlertid er det litt for mange mennesker med litt for lite kunnskap parkert i disse organisasjonene. Ikke misforstå meg – store deler av offentlig forvaltning jobber iherdig med å gjøre ting bedre, men det er begrenset hva man kan gjøre når rammebetingelsene hindrer endring. Gerson Komissar, tidligere rektor på BI og fremdeles still going strong som 80-åring, sier at på det tidspunkt mer enn 50% av befolkningen får sitt levegrunnlag gjennom det offentlige (som pensjonist, student, trygdet, eller offentlig ansatt) er det ikke lenger mulig å redusere offentlig forbruk eller effektivisere.

Folk har vanskelig for å forstå at hvis de gjør en jobb som en maskin kan gjøre raskere, bedre og billigere, så er de i realiteten på trygd.

En direktør i FAD (hele FAD, for den saks skyld) blir henvist til å være rådgiver, litt pengefordeler, og (hvis man virkelig vil gjøre noe) geriljakriger. Man kan nok påvirke og inspirere og gjøre bra ting, men de virkelig store effektene får man ikke tatt ut. I stedet må man være kjappere ut enn alle småkongene (søketeknologi, for eksempel, er en utmerket måte å rydde opp i alle de forvirrende offentlige websidene man finner rundt omkring), bruke honnørord, vinkelskrive referater, sørge for at man får motstandere på innsiden av teltet heller enn utenfor, elevere inkompetente maktpersoner til prosjektlederstatus (slik at de gjør som man sier fordi de ikke kan noe annet, samtidig som de overbeviser seg selv at det var de som fant på det), kjøpe folk ut med lukrative rådgiverposisjoner og interessante studiereiser, og fremfor alt trykke på, trykke på, trykke på, og aldri på noe tidspunkt ta et nei som et nei.

For meg ser det ut som om lønnen i hvert fall må tredobles…

Alle demoers mor

Posted on by

For noen dager siden var det 40 år siden Doug Engelbart hadde sin berømte demonstrasjon av NLS-systemet på the Fall Joint Computer Conference i San Francisco. På en tid da datamaskiner stort sett var batch-orientert eller til nød hadde papirrull-terminaler, demonstrerte han den første datamusen (den ble laget i tre, og Engelbart refererer til cursor’en som en "bug"), hypertext, videokonferanse, telekonferanse, og så videre. Bare en ting som "copy and paste" og WYZIWYG redigering, som vi i dag tar for gitt, var revolusjonerende på denne tiden.

Dette var en demonstrasjon av teknologi som lå så langt foran sin tid at det rett og slett ikke helt gikk opp for mange i forsamlingen hva de hadde sett før flere år etterpå. Stanford University har en egen webside dedikert til denne demoen, og her er hele greia streamet fra Google:

http://video.google.com/googleplayer.swf?docid=-8734787622017763097&hl=en&fs=true

Jeg så denne første gang som doktorgradsstudent – tre av oss ble halt inn på bibliotekets videorom for å se denne kornete filmen med dårlig lydkvalitet, og ble sittende helt fascinert. Ved samme anledning fikk jeg også se en annen video av et enda tidligere grafisk grensesnitt, Ivan Sutherland‘s Sketchpad, som brukte en lyspenn, et "chording" tastatur (omtrent som en trompet) og kunne lage vektor-orientert grafikk. Dette gjorde Sutherland i 1963, og ryktet ville ha det til at det var kun mens de filmet demoen at programmet faktisk virket – det brukte hele kapasiteten til en stormaskin. Jeg har ikke klart å finne denne videoen på nettet, men det finnes et foredrag av Alan Kay fra 1987 som viser både Engelbarts og Sutherlands arbeid. (Der er videoen litt klarere også.)

Med andre ord, den "nye" teknologien vi bruker er mye eldre enn man skulle tro. Det tar bare litt tid å få den ut i markedet….

(Forøvrig var Engelbart inspirert av Benjamin Lee Whorf og Vannevar Bush – mer om dem en annen gang.)

Norsk teknologi til neste år

Posted on by

Jeg har hatt endel samtaler i det siste med ulike mennesker innen norsk software- og IT-tjenestebransje – det er meget å tenke på for tiden. Man står overfor nye utfordringer, og jeg forsøker å samle tankene litt rundt hva de neste store spørsmålene blir for denne store men lite synlige delen av norsk næringsliv. Hva er de mest presserende spørmålene?  Her er er mine kandidater, er det noen som har andre forslag?

  • Kommersialisering i en tjenestearkitektur. Vi går fra innstallert software og lisenser mer og mer mot en tjenesteverden, enten programvaren nå er fritt tilgjengelig (og tjenestene består av konsulenter) eller vi snakker tjenester levert på abonnementsbasis rett over nettet. Hva vil kommersialisering av software (noe vi tradisjonelt ikke er gode til her i Norge, det blir litt for lett å gjøre konsulentselskap ut av ting, heller enn å lage noe skalerbart) si i en slik verden?
  • IT-bransjen og finanskrisen. Nedgangstider er ofte sporen til innovasjon (se artikkel fra Wired), både fordi endel mennesker blir ledige til å gjøre noe annet enn å skuffe inn penger og fordi bedrifter får sterkt press på seg i retning av endringer. Jeg tror vi kommer til å se endel endringer i IT-bransjen – f.eks. mer offshoring til fjerne strøk, mer bruk av tjenestebasert software (om ikke fordi det er billig, så fordi det gjør noe med en bedrifts eiendeler og dermed øker ROI), mer bruk av gratissoftware og mer bedriftsbruk av forbrukerteknologi og forbrukerløsninger.
  • Søketeknologi som basis. Søketeknologi har et mye bredere bruksområde og er i ferd med å endre vårt forhold til informasjon, både fra et resultatperspektiv (se f.eks. denne artikkelen fra Microsoft Research og hvordan selvdiagnose med søkemotor gør at vi føler oss sykere) og fra et teknisk perspektiv (se New York Times Topics – en featuretjeneste satt sammen bare med søkemotor). Norge har idag en rekke bedrifter som enten lager eller selger tjenester basert på søketeknologi – hvordan kan dette utvikles videre?
  • Sikkerhet, privatliv og intellektuelle eiendeler i en Web 2.0 verden er noe jeg har slitt litt med en stund. Det er nokså klart for meg at eksisterende sikkerhetspraksis ganske enkelt ikke fungerer i dag – man har altfor enkle sikkerhetsmodeller rundt. f.eks. tilgang til informasjon eller identifisering av roller. Privatliv er noe alle må lære seg å beskytte – og andres tilgang til og rett til å bruke egen informasjon er i beste fall uavklart. Her er det mye å gjøre for softwarebransjen, bl.a. rundt løsninger for rollebasert sikkerhet og tilgangsrutiner knyttet til det enkelte informasjonsobjekt.

Det begynner også å bli tid for å tenke på vårprogrammet for PFIT – denne listen er jo en begynnelse. Jeg kan allerede nå avsløre at vi ligger an til et møte med Georg Apenes, som har litt å si om personopplysninger i vår digitale hverdag. Men det burde jo blir flere møter enn dette….forslag?

Skyen er her….

Posted on by

New York Times hadde 4Tb med TIFF-bilder som skulle konverteres til PDF – en kjempejobb. En enkelt utvikler, Derek Gottfrid, bestemte seg så for å gjøre dette på egen hånd, og sydde sammen en løsning basert på tilgjengelig software og Amazon’s S3 og EC2-tjenester. Historien forteller han her, og Nick Carr forteller litt mer, inkludert at hele greia kostet (bortsett da fra Gottfrids tid) $240, eller omtrent kr 1600 etter dagens kurs. Med til historien hører at det var en feil første gang dette ble gjort, så alt sammen måtte kjøres en gang til.

Med andre ord, for en pris tilsvarende to jobbmiddager kan man nå bruke alment tilgjengelig infrastruktur til å gjøre en jobb man tidligere måtte ha datautstyr for millioner av kroner for.

Her er det store muligheter – tenk på alle mulige konverteringsjobber, generering av videoer, akademiske eksperimenter, backup under systemoppgraderinger, større prosesseringsjobber som skjer noen få ganger i året – mulighetene er legio.

Superdata til folket. Med kredittkort…..

Et prosjektert fiaskoprosjekt

Posted on by

Billettsystemet til Oslo Sporveier treffer viften i disse dager, og nå forsøker alle å legge skylden på alle andre. Teknologiselskapet Thales, Oslo Sporveier og deres samarbeidspartnere, og diverse andre aktører setter igang. Mye kommer til å bli sagt.

Og, som det heter, når alt er sagt og gjort, er mye mer sagt enn gjort.

Det som alltid forundrer meg, er hvor lang tid det tar før slike "løpske lokomotiv"-prosjekter blir stoppet. Oslo Sporveiers direktør har kjent til problemene siden 2003. Selv hadde jeg en studentgruppe som skrev oppgave om dette prosjektet – nettopp fordi det var en fiasko – for 2.5 år siden.

Mine uærbødige regler for prosjektvurdering går omtrent som følger:

  1. Hvis ingen kan forklare meg hva prosjektet skal gjøre eller hvilke forretningsfordeler som kommer ut av det, er det fare på ferde.
  2. Hvis prosjektet som skal gjøres ikke har en enkelt eier, er det fare på ferde.
  3. Hvis prosjektet tar lenger tid enn 6 måneder, må det deles opp i delprosjekter som tar mindre enn 6 måneder. Ellers er det fare på ferde.
  4. Hvis prosjektet involverer pengetransaksjoner endring av forretningsprosesser, må transaksjonene endringene være definert og prisene de økonomiske konsekvensene bestemt før man begynner å rote med teknologien. Ellers er det fare på ferde.
  5. Hvis prosjektets beslutningstakere ikke risikerer å miste jobben hvis det ikke fungerer, er det fare på ferde.
  6. Hvis prosjektet er det største prosjektet prosjektlederen har gjort, er det fare på ferde.
  7. Hvis prosjektet må lages på nytt når det finnes eksisterende løsninger i drift andre steder, er det fare på ferde.
  8. Hvis prosjektet bare kan lages av et firma, er det fare på ferde.
  9. Hvis prosjektet går til det laveste anbudet, er det fare på ferde.
  10. Hvis ikke i alle fall noen av de samme personene som har laget prosjektet også skal jobbe med det i driftsfasen, er det fare på ferde.
  11. Hvis man ikke er villig til å ha som et seriøst alternativ at man kan kaste det man har gjort og begynne på nytt, er det fare på ferde.

De fleste prosjekter vil synde mot noen av disse punktene – det betyr ikke at man ikke skal gjøre prosjektet, men man må bevisst ta høyde for problemet og sette inn kontroll- og støttemekanismer for hvert problem. Men hvis man synder mot pkt. 1, eller mot tre eller flere av de andre punktene, bør man ikke gjøre prosjektet.

For øvrig, som alle vet, er feil dyrere jo tidligere i prosjektet de gjøres – og de største feilene gjøres i løpet av de første fem minuttene.

Når jeg studerer prosjektkatastrofer (og foreleser om dem) pleier jeg å fortelle studentene at alle slike prosjekter har tekniske problemer, som er et symptom for organisasjonsproblemer, som er et symptom for strategiske problemer. Jeg er overbevist om at dette er tilfelle her også, men kjenner ikke saken godt nok. Men bare vent – min arbeidshypotese er at dette systemet antakelig ikke kunne fungere – blant annet fordi man ikke har satt seg inn i hvordan passasjerer og trafikkselskaper faktisk oppfører seg.

Det er, som sagt, bare spekulasjoner fra min side. Men det har stemt for de fleste andre transportsystemkatastrofer jeg har sett….

Mine studenter kommer langveis fra…

Posted on by

Her er en artikkel om tre av mine studenter innen IT management – og det er jo hyggelig at de kommer hit for å lære. Så gjenstår det bare å se om entusiasmen holder – og om vi her på berget evner å ta vare på dem.

And, to the students: You certainly show promise when it comes to sucking up to the teacher…..

Invitasjon til kurs i strategisk forretningsutvikling og innovasjon

Posted on by

Sammen med min gode kollega Ragnvald Sannes arrangerer jeg et Master of Management-kurs i Strategisk forretningsutvikling og innovasjon med oppstart til høsten. (Du finner en brosjyre her (PDF, 3.4Mb).) Kurset går over fem moduler a 3-4 dager (pluss endel arbeid innimellom) i perioden september 2008 – april 2009. Det er rettet mot folk i leder- eller mellomlederstillinger med fokus på forretningsutvikling. Gitt hvordan verden ser ut idag (og Ragnvalds og mine interesser) vil mye være fokusert på nettbasert og annen teknisk orientert utvikling, uten at det skal hindre noen fra å få utbytte at kurset selv om de ikke er teknisk orientert.

En interessant vinkling, som vi gjerne ser bedrifter gjør, er å sende en, to eller tre ansatte som har et innovativt forretningsprosjekt de skal ha gjennomført – og som så kan benytte kurset til en strukturert gjennomføring – noe Ragnvald caller "project coaching" – av dette prosjektet, med relevant teori og en steg-for-steg gjennomføringsprosess. Dette er noe Ragnvald har lang erfaring med (og mange fornøyde studenter fra tidligere avholdte kurs.) Selv kommer jeg til å stå for forelesninger i strategi, strategisk teknologibruk og sammenhengen mellom teknologi- og markedsutvikling – samt at jeg er formelt fagansvarlig. Gitt mine forskningsinteresser om dagen, blir det nok endel søketeknologi, Ragnvald har jobbet med eCommerce-utvikling i ulike sektorer og er en kløpper på gjennomføring, og ellers kommer vi til å bruke forelesere fra BI og fra firma vi har kontakt med.

image Det blir en utenlandstur også – i samarbeid med Accenture blir det besøk i deres innovasjonslaboratorium i Sophia Antipolis, det franske motstykket til Silicon Valley.

Kurset gir poeng mot en Master of Management-grad på BI, men erfaringsmessig tar mange disse kursene som et enkelt-stunt, gjerne i forbindelse med et prosjekt. Det er en utmerket anledning til å skaffe seg et godt kontaktnett av interessante og dyktige mennesker som jobber med å gjennomføre endringer i bedrifter.

Hvis du har spørsmål om innhold, lurer på om dette kurset passer for deg eller for noen av dine ansatte, eller har andre faglige spørsmål, ta kontakt med Ragnvald Sannes (4641 0752, ragnvald.sannes@bi.no) eller meg (4641 0452, self@espen.com). For mer administrativt orienterte spørsmål (priser, opptak, Master of Management-studieregler etc.), ta kontakt med BIs Lederutdanning (46 41 00 05, lederutdanning@bi.no).

Vel møtt!

IT – drevet av knappe ressurser

Posted on by

(Publisert i Økonomisk Rapport 6/2008)

På lenger sikt er det imidlertid bare en faktor det er virkelig mangel på når det gjelder IT-utviklingen, skriver Espen Andersen, som tar for seg driverne bak IT-utviklingen.

IT – drevet av knappe ressurser

Hvordan vi organiserer vår informasjonsbruk har alltid vært preget av hva slags ressurser det har vært knapphet på til enhver tid. I fremtiden vil vår bruk av datamaskiner se forskjellig ut – og her kan Norge spille en rolle.

Teknologi former organisasjoner. Uten damp, jernbane og kanaler, ingen industrialisering. Uten telefon og heis, intet sentralt hovedkvarter i sentral skyskraper, separat fra produksjonen. Uten hengemapper, ingen memoer (og gjett hva elektronisk post er basert på?)

Hvordan vi organiserer vår teknologi, særlig informasjonsteknologi, er mer preget av hvilke mangler teknologien har enn dens muligheter. I datamaskinens barndom – frem til ca. 1990 – var datamaskiner kostbare og svært begrenset. Prosessering var dyrt, og mye krefter ble brukt til å få så mye nytte ut av hver enkelt datamaskin som mulig. Man fordelte omhyggelig tiden hver bruker kunne ha på hver maskin, til å begynne med ved at folk stod i kø, etter hvert med sentraliserte operativsystemer som delte datakraft ut til brukere etter behov og budsjett.

PCen, mot slutten av 80-tallet, gjorde prosessering billig. Hvis et program ikke gikk raskt nok, ble det stadig oftere mer økonomisk å kjøpe flere datamaskiner enn å bruke tid på å gjøre programmet raskere. Slik er det fremdeles: Mesteparten av datakraften i en PC går ikke til å beregne renter eller formattere tekst eller hva man nå skal bruke programmet til, men å gjøre programmet lett å bruke. Og mesteparten av tiden gjør PCer ingenting – for det meste står de rett og slett og venter på neste tastetrykk eller museklikk.

Da prosessering ble billig, ble kommunikasjon – eller rettere sagt kommunikasjonskapasitet – en kritisk ressurs. Internett er designet rundt denne begrensningen. For svært mye informasjonsbruk er det slik at man har prosesseringskraft på en lokal klient, som en PC eller en mobiltelefon, og informasjon på en sentral server. Mellom klient og server er det et tregt og til tider upålitelig nettverk – og denne trege kommunikasjonskanalen måtte utnyttes så mye som mulig. Det blir viktig å begrense mengden data som måtte suges ned gjennom det tynne nettverkssugerøret – og mye av tankevirksomheten rundt datamaskiner de siste 15 årene har gått med til å definere hva som skulle gjøres lokalt (presentasjon) og hva som skal gjøres sentralt (lagring og til dels prosessering).

Etter hvert som privatpersoners bruk av Internett har finansiert stadig raskere og bedre nettverk, er kommunikasjon i ferd med ikke lenger å være en kritisk ressurs. I de fleste urbaniserte strøk kan nå en privatperson få 100 Mbps via fiberkabler (i hvert fall hvis man er villig til å betale litt skikkelig), og mobilnettverket leverer opptil 3Mbps for en relativt rimelig penge. Man kan laste ned eller se direkte filmer og musikk, sende bilder av seg selv og andre rundt omkring i verden uten vanskelighet og med liten forsinkelse. Det finnes til og med internettsider som lar deg laste opp film fra mobiltelefonen mer eller mindre direkte. Programvareleverandørene har fulgt opp, og leverer i stadig større grad sin funksjonalitet rett over nettet, rett og slett fordi den høye hastigheten tillater det.

Med andre ord, prosessering og kommunikasjon er ikke lenger noe man trenger å tenke mye på. Hva er det da som holder igjen utviklingen, og som man må organisere seg rundt?

På kort sikt ser det ut til å være energi. Datasentre bruker enorme mengder elektrisitet, primært for kjøling. Vi kan løse dette ved å utnytte det faktum at det er mye mindre kostbart å flytte bits (data) enn elektrisitet (der man taper mye effekt i lange kraftlinjer.) Ved å legge datasentre til steder med god tilgang på strøm, fortrinnsvis i kaldt klima slik at behovet for kjøling reduseres, kan man spare energi. Både Microsoft og Google, for eksempel, har bygget et datasenter i Oregon nær en vannkraftverk, og vurderer å bygge tilsvarende sentre på Island.

Fremtidens firma vil ha sine datasentre – for mange av dem, delt med andre bedrifter – i det kalde nord, nær en stor elv eller høy foss. Det slår meg at her bør norske kraft- og industrikommuner på Vestlandet kjenne sin besøkelsestid – noen hundre tusen servere i en gammel industrihall på Vestlandet må da være en glimrende investering, slik bl.a. Helge Skrivervik har tatt til orde for?

Andre knappe faktorer man sliter med er metadata – det å sette ord på informasjon som er lagret i form av video og audio, slik at den blir søkbar . Her er det imidlertid stor utvikling, og mange oppfinnsomme løsninger som crowdsourcing, interpolering mellom informasjonskilder og bedre og bedre automatisert bildetolkning. Andre begrensninger er at Moore’s lov begynner å gå mot slutten etter hvert som informasjonskanalene i prosessorene blir så trange at elektronstrømmene ikke lenger oppfører seg pålitelig, og de begrensninger i prognostisering som ligger i kaotiske systemer, slik som vær og aksjekurser.

På lengre sikt er det imidlertid bare en faktor det er virkelig mangel på: Kunnskap (eller, mer presist, folk som er villig og i stand til å arbeide med informasjonsteknologi). Andelen av smarte folk er stort sett konstant i enhver befolkning, uavhengig av utdanningsnivået. Etterspørselen er økende, og vil fortsette å øke i overskuelig fremtid, for folk som forstår hva som er inne i boksen og kan gjøre noe for å utvikle, ikke bare fikse det. Altså må vi optimalisere vår teknologi rundt tilgjengeligheten på folk som kan utvikle og drive den.

De fleste av de personer som arbeider med å utvikle og optimalisere informasjonsteknologi har liten interesse av å bo i fjerne og kalde deler av verden, uansett hvor god tilgangen på elektrisitet måtte være. Men siden digital informasjon kan flyttes nesten hvor som helst, vil folk som arbeider med dem vil bli plassert på steder som tilbyr det de anser som å være det gode liv, enten det nå vil si Boston eller Bangalore, Silicon Valley eller Silicon Glen. De vil være relativt sentralisert (uansett videokonferanse, det hjelper å sitte tett sammen med mange andre eksperter når du skal utvikle nye ting.) Selv om de sitter i tett grupper (gruppert etter sine kunnskaper mer enn hvor kunder og teknologi er), vil de samarbeide med folk over hele verden. Tidssoner mer enn avstand vil bli noe man vil slite med – i mange tilfelle kommer man til å forholde seg til en felles tidssone, antakelig dominert av amerikansk østkyst. Forfatteren Cory Doctorow har skrevet en roman med tittelen Eastern Standard Tribe, som betegner nettopp denne gruppen mennesker.

Jeg tror mangel på kunnskap vil være med oss for alltid – samtidig som vi flytter tettere til Googles visjon av teknologi som organiserer all informasjon i hele verden, er det fortsatt en lang vei å gå. Menneskelig oppfinnsomhet og variasjon vil sikre at om vi noen gang kommer dit, vil denne teknologien være forskjellig a) svært forskjellig fra hva vi kan forestille seg nå, og b) vil ta mye lenger tid å utvikle og enda lenger tid for å bli tatt i bruk enn vi tror. Det er en god mulighet for at den vil konstrueres på dårlig engelsk, men bli brukt med automatisk oversettelse et eller annet sted mellom teknologi og bruker.

Og godt er det, for jeg tror teknologi som fungerer smertefritt er et problem i seg selv. Som Jonathan Zittrain sa på en konferanse nylig: "På randen av kaos ligger suburbia" – en ren, velfungerende teknologi, som fordi den skal fungere for de mange blir tett kontrollert av de få, som ønsker å forhindre at de smarte videreutvikler den. Menneskelig oppfinnsomhet trives under imperfekte omstendigheter, der feil kan bli utnyttet eller overvunnet, og hvor det ligger forretningsmuligheter for de som har energi og initiativ til å søke dem.

Måtte det alltid finnes knappe ressurser og mangelfull infrastruktur slik at vi sikrer fortsatt innovasjon!

Jeg vil til Bergen, vil til Bergen med det samme….

Posted on by

Det har vært litt opphold i bloggingen her i det siste, noe som skyldes dårlig tid og mange jern i ilden. Sitter akkurat og forbereder et foredrag jeg skal holde i Bergen, det er andre gang jeg skal dit denne uken. Mandag holdt jeg foredrag for kunder av EDB Business Partner sammen med Helge Skrivervik, som er ene halvparten av MyMayday.com, bor i Son, og ser ut til å ha fått til en digital livsstil. Han snakket om overgangen fra "en klient for alle tjenester" til "en tjeneste for alle klienter" og jeg fulgte opp med et foredrag kalt "Slipp brukerne fri" basert på denne artikkelen.

I dag er det NHO Hordaland’s årskonferanse som står for tur, med et foredrag kalt "Frykten for de beste", blant annet basert på denne og denne kronikken.

Forhåpentligvis blir det fint vær over fjellet…

Hva skjedde egentlig i OOXML vs. ODF-diskusjonen?

Posted on by

Det ser ut til at beslutningen om at Norge skulle stemme ja til OOXML som ISO-standard ble fattet på en svært merkelig måte – tvers i mot teknisk ekspertise og uten snev av demokrati.

Mitt spørsmål er: Hvem er denne direktøren fra Standard Norge – og kan vedkommende vennligst komme med en kommentar til denne artikkelen? Det finnes riktignok en kommentar her, men den er nokså lite utfyllende og forklarer f.eks. ikke hvorfor prosessen er så vinklet mot aksept. Heller ikke kommentaren om at en stor andel likelydende brev skal tillegges samme vekt som mer begrunnede svar hører hjemme i en standarddiskusjon – da kan man like gjerne kutte hele komitediskusjonen og ha en nasjonal avstemning.

Dette ser rett og slett ikke bra ut, uansett hva man måtte mene om filformatet i seg selv. For eksempel er det å insistere på en konsensus – at alle skal være enige – i praksis en fremgangsmåte som fører til at den som eier og foreslår standarden har en slags vetorett (eller i alle fall retten til å presse beslutningen fra komite til ledelse.)

Dette krever en mer utfyllende forklaring. Og hvorfor i all verden opptrer vedkommende direktør anonymt?

(Via Slashdot.)

Det papirløse kontoret, igjen

Posted on by

Jeg skriver rett som det er for Økonomisk Rapport, som faktisk etterspør litt lengre fakta- og diskusjonsartikler fra fagfolk som Torger Reve, Hans Henrik Ramm, Tor Wallin Andreassen, og altså undertegnede. De legger dessverre ikke ut disse artiklene på web, men her er mitt siste missiv (og illustrasjonsbildet er ikke fra mitt kontor, men fra et firma som konsulterer innen kontoropprydding):

Det papirløse kontoret – på tide å komme i gang.

Espen Andersen, april 2008

Så lenge jeg har jobbet med å få folk til å bruke IT, har jeg fått høre at ”Vi vil få det papirløse toalett før vi får det papirløse kontor,” etterfulgt av en tørr latter og litt vifting med et papir.

Men det papirløse kontor er på vei: De fleste kontorister i dag leser langt flere ord på skjermen enn på papir, nettavisene har flere lesere (og bedre inntjening) enn papiravisene, og bestemødre og barnebarn kommuniserer i dag over e-post og SMS. Likevel holder papiret stand, etter hvert mer som irritasjonsmoment enn nyttegjenstand.

Hva skal til for helt å bli kvitt papiret? For å kunne analysere det, må vi bli litt mer spesifikke på hva vi bruker papir til.

Informasjonslagring

Papir brukes som lagringsmedium (for informasjon) når det har sin plass i et arkiv, der man kan gå og trekke det ut igjen. Denne bruken av papir er i ferd med å forsvinne – papirarkiver er dyre å vedlikeholde, lite søkbare, og vanskelige å distribuere over distanser. Allerede nå er de fleste slike arkiver borte (eller de eksisterer som reserver for elektroniske databaser), men om ti år er det ingen større informasjonsbaserte papirarkiver igjen (bortsett fra de som har legale dokumenter, se neste punkt). Det vil billige harddisker og kjappe skannere sørge for.

Legal lagring

Papir har i dag en legal funksjon: Vi skriver under på papir, og lagrer alle mulige former for kontrakter og attester. Til og med pengesedler er egentlig en papirbasert kontrakt. Papirets funksjon er her at det bare finnes et ekte eksemplar, som er vanskelig å forfalske. Man kan ha elektroniske kontrakter og signaturer, men de er fremdeles lite innarbeidet og det finnes store strukturer i samfunnet (advokater, departementer) som endrer seg langsomt. Store deler av samfunnet har også interesse av at papiret finnes der: For eksempel er det masse papir innen fortolling på konsumentnivå fordi treghet i dette leddet beskytter innenlandske vareprodusenter. Et annet eksempel er tinglysning av lånedokumenter, som for lengst burde vært helelektronisk og dermed gjort det lettere å flytte lån.

Papir som legalt medium vil bare gradvis forsvinne – vi vil fortsatt ha pengesedler, for eksempel, men de vil bli unntaket og ikke regelen. En kombinasjon av juridisk bindende offisielle arkiver (Minside, Altinn), reduksjon av behov for kontrakter (fjernet skillemynt, økte grenser for tollfri import), og pionerarbeid av ”private” aktører (som for eksempel Norsk Tippings spillekort) gjør at papir som legal informasjonsbærer blir sterkt redusert. I utlandet er man i enkelte henseende foran Norge – i USA har man allerede i mange år skannet dokumenter og deretter makulert dem – da er det den elektroniske kopien som gjelder.

Kommunikasjon

Papir brukes til å kommunisere i dag – bare kikk i postkassen din. Også dette er i ferd med å forsvinne: Flere og flere leser aviser på nett, vi kommuniserer elektronisk med venner og kolleger, og finner frem til nye produkter ved å søke elektronisk. Mesteparten av det Posten leverer er ting du ikke har bedt om og ikke vil ha. Fremdeles deler vi ut telefonkataloger og uadressert reklame, men nå først og fremst fordi de som har den jobben tviholder på den. Igjen – om ti år er det ikke mye igjen av dette.

Fremvisning

Papir som fremvisningsmedium er når man skriver ut dokumenter på papir fordi det er en mer behagelig enn på en skjerm. Også dette er langsomt i ferd med å forsvinne – store og gode flatskjermer er billige, og det er vanligere å ha minst to store skjermer på skrivebordet. Studier viser at flere skjermer kan øke produktiviteten. Og siden dokumenter mer og mer inneholder elementer som ikke kan sees på papir, som video- og lydsnutter eller lenker til andre dokumenter, vil de måtte leses på skjerm.

I tillegg er utskrifter både dyre og lite miljøvennlige – jeg ser stadig flere e-poster med fast undertekst ”tenk på miljøet før du skriver ut”. Om fem år tipper jeg det ikke er mange som skriver ut dokumenter for å lese dem (men se neste punkt).

Portabilitet

Papir er deilig portabelt. En bok, en avis eller en utskrift av et jobbdokument kan man ta med seg, lese på bussen, skrive på, kaste når man er ferdig. En notisbok er lett å bære og lett å bruke. Selv om det i dag finnes datateknologi som tillater dette (jeg har brukt en datamaskin som lar meg skrive på skjermen med en elektronisk penn siden 2002) er den foreløpig for dyr, for tungvint og har for dårlig batterikapasitet til at den er praktisk.

Men det kommer, dels gjennom bedre mobilteknologi, dels ved at det blir lettere å få tak i informasjon elektronisk. Har du en elektronisk notisbok, kan du klippe ting sammen og slå ting opp mens du noterer.

Her kan skoleverket gå foran: Hvis de bare får sjansen, vil de fleste skoleelever ha lærebøkene og notatene sine på iPods eller mobiltelefoner i løpet av kort tid. Det kommer ikke til å stå på elevene, men på en forlagsbransje som er like bakstreversk som plateselskapene.

Statussymbol

Papir gir status. Tykke permer på kontoret vitner om orden og produktivitet. Mange bøker i stuen og på kontoret vitner om dannelse og ekspertise. Men også dette endres. Folk leser mer pocketbøker og legger dem bare igjen etter seg. En gang var et stort leksikon i skinnbind status, nå er det bare Fritt Ord som synes dette har noe for seg. Bare følg med på IKEA-katalogene – færre bøker i hyllene, heller en stilig Macintosh i stuen. Perfekt for små og stadig mindre leiligheter.

Metafor

Gutenbergs første bibel ser ikke ut som en bok vi leser i dag. Den ser ut som en billigversjon av en håndkalligrafert bibel, fordi det var slik bøker skulle se ut den gangen. Noen hundre år senere hadde bokformatet utviklet seg til noe flere kunne lese, og som det var mer effektivt å trykke.

På samme måte er det med papir og digital teknologi: Lenge etter at papiret er borte, beholder vi det som metafor. Vi produserer dokumenter og sender dem til hverandre, skriver artikler, har skjermer som ser ut som skrivebord med papirkurv i hjørnet.

Det er først når vi slipper papirmetaforen vi virkelig kan begynne å utnytte teknologien. E-post, for eksempel, er ineffektivt fordi det ikke er annet enn automatiserte memoer, men
har den fordelen at folk oppvokst i en papirverden skjønner hva som skjer. Ungdommen, derimot, har sluppet papir som metafor og kommuniserer gjennom delte personlige arbeidsområder (som Facebook), delte dokumenter (wikier) og raske skriftmedier (chat), uten å føle trang til papir. De forlanger samme type verktøy når de begynner på jobb, noe som gjør at store amerikanske selskaper nå eksperimenterer med interne Facebooks, Twitter, wikier og chat. Vi litt eldre skriver blogger…

Tenk deg om – hvor mye av den tiden du bruker på å lage en rapport går med til å tilpasse avsnitt, overskrifter og illustrasjoner til et papirformat? Hvorpå du sender den elektronisk til kolleger som kanskje ikke skriver den ut…

På tide å slutte. Også denne artikkelen er begrenset av at den skal på papir. Ikke kan jeg legge inn lenker til andre artikler eller en videosnutt eller to. Økonomisk Rapport har ikke så strenge begrensninger på hva jeg skriver, men hvis de hadde hatt det, kunne det tenkes at jeg hadde måttet slutte midt i en setn

Google slipper brukerne fri

Posted on by

Dette intervjuet med Doug Merrill, CIO i Google, blir heftig kommentert rundt omkring i bloggosfæren, også av min gode kollega Vaughan Merlyn. Jeg synes intervjuet er meget interessant ut fra hva jeg skrev i Digi i januar, særlig denne passusen om sikkerhet:

The traditional security model is to try to tightly lock down endpoints [like computers and smartphones themselves], and it makes people sleep better at night, but it doesn’t actually give them security. We put security into the infrastructure. We have antivirus and antispyware running on people’s machines, but we also have those things on our mail server. We have programs in our infrastructure to watch for strange behavior. This means I don’t have to worry about the endpoint as much. The traditional security model didn’t really work. We had to find a new one.

Nettopp. Det er selvfølgelig slik at Googles gjennomsnittsansatte har enorm peiling på teknologi (som regel en doktorgrad i comp.sci) men allikevel – slipper man brukerne fri, er det fare for at de finner på nye ting, koster mer, og av og til krongler ting til for IT-avdelingen. Alt sammen ting man ikke skal gjøre, medmindre man altså konkurrerer basert på kunnskap….. 

Sommerskolekaos II

Posted on by

Oslo byEn liten oppdatering på saken om sommerskolepåmeldingen som ikke gikk så bra: Jeg har nå snakket med en av leverandørene, og dette ser ut til å ha vært en kombinasjon av et DoS-angrep (40 000 likelydende forespørsler fra en IP-adresse akkurat da påmeldingen begynte) og en siste-minutt-endring som gjorde noe med det filteret som skal stoppe slikt. En faktor kan ha vært at man endret krypteringsmetoden to dager før påmeldingen startet, og ikke fikk kjørt skalatester med den nye (og mer ressurskrevende) krypteringen.

Tingenes iboende finurlighet, med andre ord. Et eksempel på at feil sjelden skyldes en ting, og heller sammenfall av omstendigheter – "normal accidents". For en virkelig tour de force om denne typen feil, se artikkelen "The lessons of ValuJet 592".

Sommerskolekaos

Posted on by

Oslo Kommune byvåpen"Sommerskolen i Oslo" er et prisverdig og populært tiltak som Oslo Kommune har, der barn kan være med på ulike progammer (fra "programmering av nanoroboter" til "fransk og svømming") i sommerferien. Datter nummer tre var med på "journalistikk" i fjor og ville ta "fransk for viderekomne" i år. Påmeldingen er først til mølla, via Internett, telefon eller faks, og fru Andersen var klar ved hjemmePC-en. Websiden gikk øyeblikkelig ned, og hun ringte meg (på BI) for å se om jeg kunne komme inn.

Etter mange forsøk med mye rare feilmeldinger (og en innsendt fax med påmelding) kom hun gjennom, fikk påmeldt datter nr. 3, og fikk så en bekreftelsesskjerm med en helt annen persons innlogging – og en liste med navn på barn og hvilke kurs de skulle meldes på.

Så kom det etterhvert en epost med beskjed om at hele påmeldingen var annullert. Over 3000 mennesker hadde forsøkt å melde på sine barn samtidig, og det klarte ikke systemet (som forøvrig er laget av en navnløs underleverandør). I en slik situasjon forstår man jo at utdanningsetaten annulerer hele greia og forsøker igjen. (Her er Østlandssendingens versjon.)

De samfunnsøkonomiske kostnadene ved denne fadesen er interessante. Min kone brukte to timer, jeg ca. en time, på å forsøke å få dette til. 3000 forsøk, la oss si en time på hver, er sånn omtrent to hele årsverk tapt.

IT har konsekvenser, med andre ord. Og 3000 samtidige påmeldinger er faktisk ikke voldsomt mye, så her har underleverandøren rett og slett gjort svært dårlig dimensjonering. Og mens vi er igang – med en maksrate på 1200 påmeldinger i minuttet kan teoretisk sett alle plassene forsvinne etter akkurat 5 minutter. Ikke rart foreldre hiver seg på!

Oppdatering 14. mars: Her er forklaringen.

ODF, Abelia, og Econ

Posted on by

Jeg lurte på om det skulle være nødvendig å analysere Econ’s bestillingsverk (les mer hos Eirik) som hevder at merkostnaden ved et filformat (ODF) fremfor et annet (OOXML) skulle komme opp i 778mnok.

Gisle HannemyrMen Gisle Hannemyr har allerede gjort jobben og vel så det.

En liten detalj: Hvis Microsoft går over til ODF selv, så forsvinner kostnaden for kundene (som blir fornøyd), dermed blir EU-kommisjonen fornøyd, dermed kan politikere og administratorer fortsette å bruke Microsoft-produkter uten problemer. I stedet velger man å forsøke å presse gjennom et format man kan dominere.

Jeg skjønner det ikke. Jeg kjenner og har utmerkede samarbeid med mange mennesker som jobber i Microsoft – de er dyktige og interessert i teknologi og teknologiutvikling, mange har et oppriktig ønske om å spre kunnskap og innovasjon både i Norge og andre steder. Og så holder man på med ting som dette i stedet for ganske enkelt å delta i standardsetting på en kjapp og grei måte så alle kan komme seg videre og faktisk utnytte teknologien. Det er ikke uvanlig at høyrehånden ikke vet hva venstrehånden gjør i store firma, men dette synes jeg er i overkant.

Vi går i retning av tjenestebasert teknologi, noe til og med Nick Carr har fått med seg, og da blir interoperabilitet og stabile standarder essensielt. Den eneste unnskyldningen for å knytte teknologier tett opp mot hverandre – helintegrere – er fordi man oppnår bedre ytelse eller funksjonalitet som ikke er mulig på annen måte. Over tid vinner alltid åpne og modulariserte løsninger (inntil de blir så standardisert at de selges som enkeltenheter.)

I en slik verden er det ikke plass for proprietære formater, med mindre de er vesentlig bedre enn de åpne. Og jeg har ikke sett noen overbevisende analyse som sier at OOXML kan gjøre mange ting som ODF ikke kan. Noen som har en god sammenligning?

Software 2008 liveblog

Posted on by

Sammen med Ragnvald Sannes sitter jeg akkurat nå og leder en konferanse om "Trender innen IT" for Dataforeningen. Her er noen notater gjennom dagen – skikkelig "liveblogging". Planen er å ha foredrag, deretter kjøre en liten videosnutt for å løse opp litt, og så er det tid for spørsmål.

Morten ThorkildsenFørstemann ut er Morten Thorkildsen, Adm Dir for IBM Norge, og han snakker om fire trender:

  • Globalisering: Dette gir nye muligheter, særlig fordi det er så vanskelig å rekruttere folk, særlig innenfor tradisjonell IT. Samtidig blir masse kompetanse tilgjengelig i "emerging markets", som gjør at man kan få tak i folk og dessuten øke produktiviteten ved strategier som "follow the sun", gjenbruk av løsninger og reduserte kostnader. IBM utnytter dette selv, dels fordi det er nyttig, dels fordi konkurransen krever det.
  • Alt og alle blir tilkoblet: Ikke bare mennesker, men enheter: Tagging things (RFID), feeling things (sensorer) things, thinking things (smarte teknologier), shrinking things (nano). RFID kan gjøre kassakøer til historie. Sporing av mat kan også gjøres via RFID. Sensorer gjør at man kan overvåke og oljeinstallasjoner og reparere problemer før de får konsekvenser. Telemedisin gjør at man kan flytte data i stedet for pasienter – spennende teknologi finnes, problemet ligger i å håndtere dataene – "hvor man skal sende dem". I Forsvaret vil man ha sanntids koordinering av våpensystemer og enheter fra flere våpengrener. Miljøkrav kan tilfredstilles ved bruk av sensorer i bygninger og i trafikkkontroll.
  • Revolusjon i ny anvendelse: Språkteknologi (IBM jobber bl.a. med universiteter og Norsk Språkråd for å utvikle en "språkbank" – basis teknologi for nye applikasjoner.
  • Krav til samhandling i sanntid
  • Alt dette vil kreve mye datakraft, som kommer til å leveres som "cloud computing" basert på åpne standarder.

Etter hans foredrag viste vi (for å få litt balanse) denne videoen.

Knut Magne RisvikKnut Magne Risvik fra Google snakket om Cloud Computing. Han begynte med å si at i dag har vi satt verdensrekord – det har aldri vært så mange brukere på Internett som i dag….og i morgen slår vi den igjen. I 2007 er det 1,2 mrd brukere på Internett, en halv miliard nettsteder, en milliard PCer og 3,6 mrd. mobiltelefoner. Men det er 5 mrd. mennesker i verden som ikke har tilgang til Internett. Knut var nylig i Kenya, der var det en bonde som hadde dieselgenerator og lot folk lade opp mobiltelefonen sin mot betaling i korn….

Knut Magne snakket om mange spennede prosjekter, deriblant et prosjekt for å legge Internett ut i verdensrommet, ved å ta i bruk alt romskrapet som finnes der ute – sateliiter og annet som ikke lenger brukes, men som fungerer. Prosessorer har blitt 10000 ganger raskere siden 1980, memory 300000, harddisker 4000000, sluttbruker kommunikasjon hastighet 40000.

Cloud computing er rett og slett å ta dine data og dine applikasjoner og legge dem på nett. Lagring, bredbånd, produksjonsutstyr er nå tilgjengelig og billig. Tre lag i denne modellen (eksemplene er fra Google, men det er mange som gjør dette):

  • Teknologiplatform: Google bygger store datasentre, kjøling er et problem (strømmen til en vanlig desktop PC koster mer enn PCen etter 3 år), egen teknologi med rackede hovedkort. Linux datamaskiner med hjemmelaget nettverk.
  • SaaS: OpenSocial bruker JS/HTML, standard grensesnitt.
  • Applikasjonslag: Google Gadgets er mange tusen ulike små applikasjoner, plasseres på nettsteder rundt omkring. Distribueres gjerne viralt (Facebook har et problem her). Modellene er åpen, tillater mashups, kan hackes (på den gode måten) og disaggregerer web – resultater er at web blir programmerbar, noe som kanskje er den viktigste egenskapen Web 2.0.

Disaggregering er tingen: iGoogle Gadgets gjør det samme for applikasjoner som RSS gjør for informasjon.

Og så viste vi denne videoen….

Knut Morten ÅsrudKnut Morten Åsrud fra Microsoft Norge snakket om SaaS – Software as a Service – og hvor Microsoft investerer i fremtiden. Han begynte med å si at Web er viktig og toneangivende, men det er ikke alt. Jobb- og privatbruk av informasjon smelter sammen, nye dingser kan brukes til mye mer enn underholdning, men det vil fortsatt være servere og annen teknologi i mer tradisjonelle strukturer. Microsoft må være overalt i dette bildet. Infrastruktur kommer imidlertid å bli flyttet fra et hardwarebegrep over til et programvare- og tjenestebegrep, som du har tilgang til fra mange kilder, både bedriftsinternt og fra nettet. Det er opplevelsen for brukerne som kommer til å spille den viktigste rollen, kunder og brukere kommer til å forlange at ting fungerer og er enkelt å bruke. Man vil få nye typer utviklingsverktøy, som demokratiserer utviklingen av ny teknologi og deling av informasjon. Forretningsmodellen til tradisjonelle leverandører, man vil få mange flere, fra lisensmodeller via annonsefinansiering til forbruksbasert prising.

Utviklingen mot SaaS går gradvis. Idag snakker vi om SOA, som handler om å sette sammen komponenter fra mange kilder og tillate sammenknyting. SaaS er en ren leveransemodell, levering av funksjonalitet over nettet. Til slutt har man Web 2.0-begrepet, som er mer orientert mot opplevelsen og forretningsmodellen. Det interessante her blir den nye valgfriheten man får, drevet av nye grensesnitt basert på skjermbevegelser, talegjenkjenning, og søketeknologi. Søk er viktig på mange flere områder enn vi hittil har tenkt på. Dette er grunnen til at Microsoft kjøper FAST – ikke for å konkurrere med Google, men for å tilby søketeknologi rett inn i bedriftens infrastruktur. Man får et spekter fra store globale søketjenester til ting du ikke engang vil se, men som er en viktig del av interne systemer.

Så vi vil få et spekter av tjenester – et eksempel på det er BP, som har laget en "enterprise mashup" for å hjelpe oljeplatformer i Mexico-gulfen bedømme risikoen for orkaner. Et enda enklere eksempel er Windows Update, som brukes av en tredjedel av alle PCer i verden. Et annet krav er tilgang til informasjon fra mange platformer, gjerne samtidig. Leveransemodeller endres mot beta-versjoner og gradvis utvikling-levering.

Microsoft investerer i videreutvikling av Windows, som kommer til å bli mer Live-rettet og mer en platform for annonsering – Microsoft følger Google i så måte. Man vil kunne velge om man vil ha programvaren på betalingsbasis eller annonsefinansiert, for eksempel. Andre teknologitilbud vil bli abonnementsorientert.  

Og så viste vi denne videoen…. 

Håkon Wium LieHåkon Wium Lie fra Opera Software  begynte med den gangen han kom over en datamaskin, i 1980, da han fikk låne en Apple II på Østfold Distriktshøyskole og skrev alle programmene sine selv. Over tid har han lært at programvare kan være greit å kjøpe uten å lage det selv – men på lengre sikt blir programvare borte. Viste en skjerm med ting folk bruker PCen til, mesteparten av dette kjøres på web – tradisjonell programvare blir på lang sikt uinteressant. Vi kommer til å ha mindre av den (med oss), og vi vil ikke like å betale for den. Dette er et problem for tradisjonelle leverandører – Microsoft, naturligvis, men også Opera, som er klientbasert.

Opera er et etproduktselskap som leverer på mange platformer, også på Wii som begynner å bli en viktig platform for sosial surfing. Opera Mini er spennende: Kjøres på mobiltelefoner, og fordeler prosesseringen mellom klienten og en haug maskiner i kjelleren i Waldemar Thranes gate (se denne digi-reportasjen.) Serverne formatterer informasjonen (reduserer den med ca. 90%) og gjør at man ikke trenger så kraftig prosessor i telefonen. Brukes over hele verden.

Verden vil gå mot en type maskin som har vært produsert, nemlig Psion Series 7 – enkle maskiner som starter automatisk og henter mesteparten av funksjonaliteten fra webben. Dette er også filosofien bak OLPC-prosjektet. Her bruker man ikke en desktop-metafor, men tenker på datamaskinen som et leketøy for læring. Maskinen viser f.eks. hvem som er i nærheten.

Alle digitale data og applikasjoner vil ligge på webben.  Åpne formater blir standardisert og lovfestet: Offentlig informasjon skal primært gjøres tilgjengelig på HTML, PDF skal brukes for situasjoner når man trenger å bevare et dokuments utseende, og ODF der ting skal være redigerbart. Formatet er viktig – Håkon mener OGG bør velges fordi det er støttet av store aktører som Wikipedia og dessuten er så patentfritt som bare mulig. Alle mediatyper må og vil støttes på web. Men den vil infiltreres av lukkede standarder. Opera mener at åpne standarder er den eneste veien å gå – Norge er ikke stort nok til å kunne utvikle none lukkede standarder med suksess. Vi tester masse, men problemet er Microsoft, som må presses til å støtte åpne standarder, og som krever at man bruker deres standarder og jobber med EU-kommisjonen om dette.

Og så viste vi denne videoen…. (eller, rettere sagt, vi skulle vise den om ikke teknologien hadde sltt seg vrang akkurat da.)

Per HovePer Hove fra Oracle Norge startet med tittelen 170 "230 milliarder til nye trender". Oracle var et teknologiselskap inntil for 3 år siden, med 40000 ansatte, og nå er de 80000, primært gjennom oppkjøp. Oracle henvender seg utelukkende til bedriftsmarkedet. Mye av det man oppfatter som trender er ikke det, men svar på trender. Trender er ting som endringer i adferd (våre barn oppfører seg anderledes enn oss) og globalisering (ikke bli økonomidirektør, det er en utdøende rase).

Kundene spør ikke lenger om konsolidering, men om å øke sin endringsevne. Toppledere sier at IT er viktig og at IT er et hinder for endring. IT-direktører er nå fokusert på prosesstøtte heller enn teknologi. Endringer blir nå en konstant man må leve med hele tiden. Fire ting som blir viktige:

  • IT-arkitekturen må kunne adressere endring
    Dette har man holdt på med lenge, løsningene har variert over tid, fra best-of-breed, deretter ERP/CRM-suiter, deretter kombinerte suiter (SOA), deretter business services. Softwareleverandører har investert mye i mellomvare (Oracle (Fusion), IBM (Websphere), SAP (Netweaver) og Microsoft (.net). Markedet kommer til å tvinge frem konvergens på dette området. Oracle har kjøpt 52 selskaper de siste tre årene, fokusert på middleware, telecom/utility, bank/finans, og retail.
  • Forretningsbehov og IT må kobles tettere
    Nye verktøy kommer, og de kommer standardisert, som ARIS. Muligheten til å modellere forretningsprosesser er mye større, man lager "blueprint repositories" som ligger mellom forretningsprosessmodell og teknologi.
  • Ny organisering av IT-prosjekter
    De fleste IT-funksjoner organiserer prosjekter som enkeltprosjketer innenfor hvert fagområde. Vi anbefaler at man organiserer seg rundt prosesser i stedet, med prosjekter på tvers. Budsjetter vil flyttes fra fagområder til prosess, prosessene vil være premissgivere for endringer, etc.
  • Kontroll over informasjon
    I en SOA-verden blir de vanskeligere å vite hvor dataene skal være, hvem som skal ha ansvar og kontroll. MDM (Master Data Management) blir et svært viktig fagområde, men er relativt umodent. Mange har sett på dette på kundedata og kanskje også produkt, men dette kommer mer og mer – og hvis man ikke har god kontroll på master-data kan man lage seg et kjempeproblem.

Oracle gjør dette ved å ta ansvaret (for noen bransjer) for integreringen av all den funksjonaliteten man vil knytte sammen. Hittil har det virket – man har beholdt kundene. Dette er en strategi som virker, også i stor skala.

Og så viste vi denne videoen….