Kategoriarkiv: Et land i verden

USAs manglende hverdagskriminalitet

Posted on by
Svar

I 1996 skulle familien flytte hjem til Norge fra Arlington, en forstad til Boston. Etter at møbler var sendt avgårde, sto vi igjen med en hel del mat i kjøleskap og fryser. Sånt er det jo synd å kaste, så vi ringte til en barnefamilie i huset ved siden av oss og lurte på om de ville ha maten. Det ville de gjerne, men siden ingen var hjemme for øyeblikket, foreslo de at vi rett og slett skulle gå inn i deres hus og putte tingene rett inn I kjøleskap og fryser. Da jeg lurte på hvor nøkkelen var, sa de at, neida, de låste aldri døren. Jeg ruslet over med endel bæreposer, og fant et ulåst hus med TV-apparater, datamaskiner og andre gjenstander en innbruddstyv helt sikkert ville tatt med seg. Arlington forholder seg i avstand og sosioøkonomiske indikatorer til Boston omtrent som Grefsenkollen eller kanskje Høybråten gjør til Oslo.

I går hadde jeg den samme opplevelsen her i Boston – i Brookline, et betydelig mer sentralt og bymessig område enn Arlington. Jeg kom i skade for å låse meg ute av leiligheten (og forsto hvorfor smekklåsen stod på “åpen” da vi flyttet inn.). Naboen under kunne da vise meg hvor husverten gjemte nøkkelen til sin leilighet, og gikk deretter inn og hentet en ekstranøkkel til vår leilighet. De låste ikke døren til sin leilighet (bortsett fra når de skulle være borte i flere dager), og anbefalte oss (som til og med låser døren når vi er inne i leiligheten) å gjøre det samme.

Jeg har tidligere skrevet om dette, oppdaget jeg, men opplevelsen var i alle fall en påminnelse om at man ikke skal ta stereotype oppfatninger om andre land og folk styre sin adferd. Og duverden hvor mye enklere verden er i fravær av alarmsystemer, kjellernøkler og mobilkoder…

Digitalt Personvern etablert

Posted on by
Svar

Digitalt PersonvernOg dermed er katten ute av sekken – foreningen Digitalt Personvern er etablert. Målsetningen er å få belyst lovligheten – eller, mer presist, konstitusjonaliteten – av Datalagringsdirektivet. Eller, enda mer presist – å få samlet inn nok penger til at vi kan føre en rettssak mot Datalagringsdirektivet. Mer detaljerte opplysninger kommer her etterhvert som spørsmål triller inn.

Foreningen har Georg Apenes som styreformann, Christian Torris Olsen som generalsekretær (og den man kontakter), og Jon Wessel-Aas som juridisk konsulent. Og selv er jeg meget smigret over å fått plass i styret.

Og dermed er kronerullingen i gang! Gi her – hvis du er motstander av DLD, vel, “put your money where your mouth is…”

Oppdatering: Bra reportasje i PCWorld.Bra intervju med Georg. Og meget interessant artikkel (fra april i år) om hva som har skjedd, politisk, i Tyskland.

Oppdatering II:  Etter en dag har vi allerede passert 100.000!

DLD og retten til å slette

Posted on by
Svar

Jon Wessel-Aas har et glimrende innlegg på desk.no om lovligheten av datalagringsdirektivet – et påbud laget for å “sikre at vi ikke kan kommunisere med hverandre i private sammenhenger, uten at dette loggføres for fremtiden. Som potensielt bevis i en tenkt straffesak mot oss.”

Jon skisserer også en mulig vei ut av denne galskapen – nemlig å prøve lovligheten av DLD, noe som har skjedd fem ganger i Europa så langt, med dom mot direktivet i alle tilfellene. Dette bør vi også gjøre i Norge.

I det kommunikasjonssamfunnet vi nå lever i, er retten til å få være i fred viktigere enn noensinne. Den er, som tilgang til natur og ren luft, en rett som Staten må ta vare på, fordi kostnadene ved å opprettholde den i liten grad bæres (eller kan bæres) av hver enkelt, frivillig aktør. Google og Facebook og andre nettbaserte tjenester sparer på hver eneste interaksjon med deres systemer – og det er myndighetene som må regulere dem slik at ikke enkeltmenneskets integritet krenkes. Da er det svært forstemmende at det nettopp er myndighetene som velger å krenke denne integriteten.

DLD ble vedtatt med knapt flertall i et Storting sterkt preget av kompromisser og liten kunnskap om hva DLD innebærer, av en regjering som aldri har brukt sin reservasjonsrett overfor EU-direktiver og ikke ville begynne nå. (At man kort tid etterpå brukte denne reservasjonsretten i en fillesak som Postdirektivet styrker jo ikke akkurat troverdigheten til det argumentet.)

Dermed er det rettens vei som gjelder. Det er ikke tradisjon i Norge for å bruke rettsapparatet som konstitusjonsvern, slik det er i USA. Men det er jo aldri for sent å begynne.

Hvorfor jeg ikke er helsepolitiker

Posted on by

Datter nummer en har fått problemer med et smertefullt håndledd, sannsynligvis som et resultat av for mye tastaturvirksomhet. Hun kan ikke jobbe, og gikk til legen, som mente det var seneskjedebetennelse og nok ville gå over i løpet av et års tid. Siden hun skal studere i utlandet og derfor ikke kan gå og slenge i månedsvis, spurte hun om operasjon, og fikk etterhvert time for operasjon om tre måneder. Så undersøkte hun om det var mulig å bli operert privat, og det var det, med noen dagers varsel, for kr. 13.000,-  Hun er nå operert, det viste seg ikke å være betennelse (og dermed ikke noe som ville gå over), men en cyste. Hun er tilnærmet smertefri, vil ganske snart være tilbake i produktiv virksomhet, og kan begynne sine studier uten å måtte ta et års opphold.

Og jeg spør meg selv: Hvorfor er det offentlige helsevesen villig til å la henne gå med smerter og arbeidsuførhet – og NAV villig til å betale sykelønn i evigheter  – når man kan fikse hele greia for omtrent det sykelønn ville kostet for to uker?

For noen år siden ble en kollega av meg rammet av skiveprolaps. Han lå hjemme i sengen med store smerter. Ventetid på operasjon på Ullevål var over et år. Men i Sverige fantes en kirurg som brukte mikrokirurgi for å reparere prolapser – og for denne teknikken er det viktig at pasienten kommer til operasjon så fort som mulig etter prolapset, slik at væsken fra skiven ikke stivner. Prisen var kr. 60.000,- Min kollega fløy liggende til Sverige, ble operert, og var smertefri og på jobb igjen etter to uker. En henvendelse til trygdekontoret om å få refundert de seksti tusen ble møtt med beskjed om at denslags dekket de ikke – han skulle i stedet ha ligget et år i kø. Heldigvis var arbeidsgiver lykkelig over å kunne dekke halvparten (som naturligvis måtte lønnsinnberettes.)

Og jeg spør meg selv omtrent det samme som for håndleddshistorien over.

Når man har studert økonomi (eller bare har levd lenge nok) vet man at det kun finnes to måter å håndtere etterspørsel etter et knapt gode: Pris og kø. Man kan betale med penger eller betale med tid – og som kjent er tid penger (i dette tilfelle sykepenger). Derfor er ventetidsgarantier bare vås medmindre de kommer med et tilknyttet budsjett.

I Norge har vi et offentlig helsevesen som skal sikre at alle skal få det de trenger. I praksis ser man ikke utenfor det offentlige tilbudet – selv om det private er mye billigere og lindrer smerte på mye kortere tid.

Da skjønner ikke jeg hvorfor det offentlige ikke bare kan betale private for å gjøre jobben – man sparer jo masse smerte og skattekroner.

Men jeg er jo ikke helsepolitiker, så det er mye jeg ikke skjønner.

En telekonferanse til besvær

Posted on by

(En spalte i e24, gjengitt her i originalform.)

I fjor skrev Elin Ørjasæter om hvordan vulkanutbruddet på Island kanskje endelig kunne få folk til å begynne å bruke telekonferanse heller enn flyreiser. Nå, et år etter, har vi igjen hatt et lite vulkanutbrudd, men vi reiser ikke mindre for det. Jeg har aldri skjønt vår merkelige trang til å flytte 50-100 kilo kjøtt og blod for at noen få kilo hjernemasse skal få anledning til å påvirke hverandre. Hvorfor i all verden bruker vi ikke tele- og videokonferanser når kameraer er innebygget i laptop og mobil og Skype er tilnærmet gratis?

Jeg snakker med folk i mange firma, og forundrer meg stadig over det i noen organisasjoner er helt naturlig å bruke video- eller telekonferanser, mens man i andre organisasjoner (forbausende mange) blir møtt med flakkende øyekast og nervøse bortforklaringer når man lurer på om vi ikke kan ta dette møtet over telefonen i stedet.

Fortsett å lese →

EU-kontroll-kontroll

Posted on by

mb69-forfra

Jeg har fått purrebrev på EU-kontroll på min gamle 6,9, monsterbilen fra 1977. Den er for sikkerhets skyld satt opp med at den skal ha EU-kontroll mellom november og april.

Problemet er selvfølgelig at bilen kun kjøres om sommeren, kun har sommerdekk, er 34 år gammel og såkalt verneverdig, og at jeg ikke vil utsette dens tandre karosseri for saltavleiringer og stålmark. Så derfor et meget enkelt spørsmål:

Hvorfor er det ikke slik at alle biler som er eldre enn 30 år (og dermed regnes som museumsgjenstander) får EU-kontrollfrist i sommerhalvåret?

Nuvel, den går som et uvær uansett, med takluken åpen og 8 sylindre brummende (særlig fin lyd gjennom tunnellene på Ring 3). Trekker til høyre hver  gang den ser en bensinstasjon, men man skal jo lide litt for moroa.

Produktivitet gir velstand

Posted on by

Hørt på seminar på Teknisk Museum i går, fra Dag Andreassen, historiker ved museet: Frem til i fjor ble det produsert like mange spiker i en liten fabrikk i Nydalen som da Christiania Spikerverk dekket hele stedet. Spikerproduksjonen ble lagt ned i fjor, men fremdeles produserer seks mann spader og snøskuffer og trillebårer i et tempo man før bare kunne drømme om.

Produktivitetsvekst skaper velstand, med andre ord. Produktivitetsvekst får vi ved to mekanismer: Teknologi og handel. Teknologi gir oss bedre måter å gjøre ting på, og utvikles ved at vi lærer av dem før oss og egen erfaring. Handel gjør at vi kan konsentrere oss om å gjøre en ting bra, og bytte til oss alt vi trenger fra andre spesialister.

For å sitere Matt Ridley i The rational optimist: Et selvberget liv er et fattig og kort liv.

I disse dager ber Tine om økte tollsatser på utenlandsk ost fordi kundene foretrekker den, og kjøper mindre melk. I stedet for å ta opp konkurransen (som går på kvalitet, ikke kostnad) vil man altså tvinge flere nordmenn til Strömstad. Norsk landbruk vedlikeholder en rekke myter (glimrende artikkel) for å sikre at alt er som før – og nekter å tilpasse seg ny teknologi (selv om dyrene deres klarer det.)

Vi trenger færre og mer produktive bønder, som lager spesialiserte høykvalitetsvarer de selger ute, uten subsidier. Bare slik kan bøndene overleve som bønder – for på et eller annet tidspunkt blir Tines anakronistiske krumspring rett og slett for rare for politikerne og velgerne. Da åpnes slusene, og en bondestand som ikke er vant til konkurranse får seg en ubehagelig overraskelse.

Joi Ito til MIT – rekruttering slik den bør gjøres

Posted on by

image MIT Media Lab ansetter Joi Ito* som ny leder, i følge New York Times og en lab’en egne hjemmesider. Joi er en japansk seriell entreprenør, venture capitalist, superblogger, Internett-aktivist og generell sprellemann – alltid i luften, på Twitter, og i diskusjoner, en lederskikkelse som bygger opp folkene rundt seg og tar initiativ ut fra visjoner heller enn planer.

Valget av Ito er briljant, men kontroversielt, for å sitere Lawrence Lessig. Dette ikke på grunn av hva han har gjort, men hva han ikke har gjort, nemlig å fullføre en universitetsutdannelse. Han har påbegynt to universitetsutdannelser (informatikk på Tufts, fysikk på Chicago) men sluttet fort da han syntes det hele var nokså kjedelig og irrelevant. MIT har imidlertid selvtillit nok til å ansette folk med ideer uten å kikke alt for hardt på formaliteter – jeg har selv vært på MIT Media Lab og sett folk blitt ansatt uten formell bakgrunn, men glimrende konseptualiserings- og programmeringskapasitet.

Jeg tror ikke dette hadde gått i Norge. Her på berget må hver eneste offentlig og/eller akademisk ansettelse gjennom et mareritt av en prosess hvor formalia er det eneste som teller – så lenge en mastergrad er toårig, er den godkjent for et doktorgradsstudium, for eksempel, uansett om du kommer fra et surfeuniversitet i Australia eller en liksom-universitet på den ytterste Nøgne Ø. Derimot bør du ikke finne på å ta en mastergrad på LSE eller Oxford eller Cambridge – da er du diskvalifisert fra norske doktorgradsstudier, for graden er bare ettårig, selv om LSE og Oxford og Cambridge er verdensledende innenfor sine områder. Som jeg har hørt i opptaks- og ansettelsesdiskusjoner: Vi kan jo ikke gjøre et unntak fordi noen er flink!

image MIT gjør det. Det hadde ikke skjedd i Norge – det er garantert: Da hadde forsmådde søkere med papirene i orden laget kjemperabalder, ulike kvalitetsgrupperinger hadde trådt sammen med konklusjoner om at her må man “gjennomgå rutinene” i forhold til papirer, kjønnsdeler og landsdeler, og sikre at noe slikt ikke kan skje igjen. Tenk deg om – hvor mange norske universiteter og forskningssentre har headhuntet utenlandske ledere?

Jeg synes imidlertid det er helt strålende at Joi blir ny leder på MIT Media Lab. Dels fordi han har visjonene og iderikheten som skal til for å ta vare på en institusjon som har skapt så mange briljante nyvinninger. Men mest av alt fordi det gir meg nok en spennede person å forholde meg til.

Jeg reiser nemlig på sabbat fra høsten av, og ferden går, nettopp, til MIT. Nærmere bestemt på Center for Information Systems Research, 200 meter rett sør for I. M. Pei’s nokså håpløse bygning. CISR er en forskningsgruppe rundt IT-ledelse og teknologistrategi med med samme forhold til private, globale bedrifter som MIT Media Lab har – og meget interessante kolleger å lære av og diskutere med.

Så får jeg heller tåle å være tilknyttet et universitet som ansetter folk som ikke har papirene i orden…

* Bildet er tatt av Mitzuka Ito, og CC-lisensiert.

Humanistenes behagelige irrelevans

Posted on by

I en kronikk i Aftenposten 31. mars påpeker Torill Moi humanioras reduserte andel av forskningsmidlene og beklager Forskningsrådets fokusering på relevans, som hun oppfatter som en hindring i å drive sann humanistisk forskning og dialog.

Ved første øyekast er dette synspunkter det er lett å være enig i. I praksis blir det litt vanskeligere – ikke fordi humaniora (som synes meg her å være noe snevrere definert enn det engelske humanities, som inkluderer bl.a. jus) ikke fortjener en plass i solen, men fordi norske humanister ser ut til å ønske å sette sitt lys under en skjeppe.

Knut Olav Åmås har tidligere påpekt hvor lite humanistene er til stede i samfunnsdebatten. I disse dager foregår det debatter om en rekke temaer der humanistisk kunnskap kunne virke opplysende, som for eksempel

  • At Norge akkurat nå er i ferd med å lovfeste, med Datalagringsdirektivet, at Staten skal ha en rett til å lagre ditt kommunikasjonsmønster uten hensyn til prinsippet om skjellig grunn til mistanke – fordi det kan tenkes at du kommer til å bryte loven en gang i fremtiden.
  • At Norge har en tollpolitikk som gjør at utviklingsland ikke kan selge sine jordbruksvarer til oss, og dermed forblir i fattigdom, for å beskytte en liten gruppe deltidsnæringsdrivende og noen store monopolbedrifter.
  • At Norge i dag fører en innvandringspolitikk som (enten man står på den ene eller andre siden i hvem og hvor mange som skal få komme inn) er lemfeldig tilfeldig, kontraintuitiv og – i alle fall i praksis – basert på et høyst uklart menneskesyn.

Det synes meg at disse debattene kunne hatt godt av en dose humaniora – ”akademiske disipliner som studerer den menneskelige tilstand, med metoder som primært er analytiske, kritiske og spekulative,” for å sitere Wikipedia (for den saks skyld, et annet stort humanistisk prosjekt der kjente norske humanister i stor grad heller ikke er til stede).

For bare å ta den første debatten: Datalagringsdirektivet reduserer enkeltpersoners rett til privatliv, kan føre til store begrensninger i journalisters og andre kritiske røsters handlefrihet, og innebærer en fare for bruksglidning, der opplysninger som kun skal kunne brukes for å etterforske alvorlige forbrytelser over tid kan bli verktøy for å slå ned på alle som er litt utenom det vanlige. Så vidt jeg vet – og her bør en historiker kunne si noe – vil store og interessante informasjonsbaser over tid alltid bli både lekket og misbrukt.

I denne debatten har de prinsipielle synspunkter blitt frontet av noen få jurister (Jon Wessel-Aas og Olav Torvund, i hovedsak) og noen teknologer (Morten Dæhlen og Gisle Hannemyr, for eksempel). De egentlige humanister har man sett lite til.

Hva kan grunnen være? Humanioras manglende relevans er i alle fall ikke problemet. Toril Moi nevner Wergeland – og jeg er sikker på at Wergeland, med ”Jøden” og ”Jødinnen” ville ha meget å tilføre innvandringsdebatten. Ibsen, med ”En folkefiende”, ville nok hatt noen saftige innlegg om DLD. Bjørnson, med sine mange fargerike meninger om graut og annet, ville nok veid inn om tollpolitikken. Jeg skulle gjerne hørt et analytisk, kritisk og spekulativt innlegg fra en ekspert på Wergeland om noen av dagens debatt-temaer.

Så hvorfor skjer ikke dette? En grunn kan være at humanistene i for stor grad mangler interesse for å sette seg inn i hva datalagringsdirektiv, tollsatser og innvandringspolitikk egentlig innebærer – at man definerer den slags som hjemmehørende andre steder, som rent teknologiske eller økonomiske spørsmål. Men når teknologer og økonomer ser moralske og historiske dimensjoner i en problemstilling, bør vel humanistene kunne engasjere seg – om ikke noe annet så for å bekrefte at deres fag ikke har relevans?

Men jeg lurer på om ikke årsaken ligger et annet sted. Når jeg sensurerer studentarbeider, er en av mine vanligste kommentarer at studentene ”nevner teori, men bruker den ikke”. En naturvitenskaplig teori – eller et humanistisk prinsipp – er et redskap som beviser sin verdi gjennom anvendelse. Og heri ligger problemet: Den vanlige humanist ser ut til å være mer enn villig til å kategorisere folk og deres meninger, til å bedrive deskripsjon. Å bruke den menneskekunnskap og det moralske fundament humanistisk forskning og dialog skulle frembringe til å drive preskripsjon, derimot, synes å ligge utenfor humanioras prosjekt.

Synd. Vi kunne trengt dere.

Hva mener du, Toril Moi, om DLD? Analytisk, kritisk og spekulativt, helst.

(Dette innlegget er også tatt inn i min blogg på Aftenposten.

PFIT: Viktig møte om IKT i skolen

Posted on by

Interessant – og viktig – møte om bruk av IKT i skolen i PFIT neste mandag (den 29. november kl. 1700 i Håndverkeren.

Digital kompetanse er definert som én av fem grunnleggende ferdigheter i norsk skole og skal følges opp i alle fag. Telling av antall elever pr PC er benyttet som hovedkriterium for utbredelse. Dette innebærer en overforenkling som sier lite om bruken av IKT til læringsformål. Her er det mye mer å hente. Vi har fått en redaktør, en representant for en fremgangsrik norsk leverandør av læringsplattformer (It’s learning), og en foregangsmann for globalisering og restrukturering av utdanningssektoren til å gi sine perspektiver på satsningen på IKT i utdanningen:

Per Rune Eknes – redaktør Skolemagasinet

John Arthur Berg – Director of Operations,It`s learning AS

Erik Syring, CEO Global Education

Jeg kommer til å delta – dels fordi jeg er glødende opptatt av IKT i skolen, dels fordi jeg tror foredragsholderne har interessante perspektiver jeg gleder meg til.

Påmelding her – vel møtt!

Klikkhorer og papirtigre

Posted on by

(Essay publisert i Antifestskrift til Norsk Presseforbunds 100-års jubileum. Og ja, jeg gjentar meg selv fra diverse andre skriverier.)

For ca. tre år siden fikk jeg en telefon fra et større forlag, som lurte på om jeg kunne hjelpe dem med å utvikle strategi. Konsulentoppdrag er alltid velkomment, men jeg klarte ikke å la være å spørre om hva det gjaldt – elektronisk publisering, kanskje? Følgende samtale utspant seg:

- Nei, det gjelder kokebøker.

- Kokebøker?

- Ja, vi har en idé…hva om vi laget DVDer med små filmsnutter som viser hvordan man laget maten, og la dem inn i en liten lomme bak i kokebøkene? Så kunne folk putte dem i DVD-spilleren og se på dem mens de laget mat. Hva synes du?

- Hmmm…jeg har døtre i tenårene som liker å lage mat. Kan du gjette hva de gjør?

- Nei…?

- De kikker i kjøleskapet hva vi har, legger resultatet inn i Google, og lager den oppskriften som kommer opp…hvordan har dere tenkt å konkurrere med den løsningen?

Det ble aldri noe av det konsulentoppdraget.[1]

Alt var mye bedre under krigen…

Akk ja, den ungdommen. Riktignok leser og skriver de mer enn noensinne, men de abonnerer ikke på aviser og kjøper færre blader. I stedet laster de ned. Musikk, filmer, spill, nyheter, artikler og, bare vent, bøker. Og så skriver de. For hverandre og for Kunnskapsløftet. På Facebook og Fronter. Men ikke på papir.

Ungdommen påvirker sine foreldre. Selv ikke til søndagsfrokosten beholder papiravisen sine markedsandeler. Hjemme hos oss er det til enhver tid minst fire bærbare PCer på kjøkkenbordet, tre av fem familiemedlemmer blogger, alle er på Facebook, og far sjøl skal slappe av, skjer det på verandaen med kaffe, trådløst nettverk og nettversjonen av New York Times. Det er svært langt ned til postkassen, der det ikke har ligget noen betalt avis på flere år.

Skribentene er like troløse. Før var en kronikk i Aftenposten eller en spalte i Dagbladet et sikkert tegn på akademisk formuleringsevne eller salongradikal moteriktighet. Nå er artiklene på blogger, samtalen på Twitter og forbindelsene på Facebook. Det er bare journaliststudenter som fortsatt tror papiraviser har en fremtid. De tviholder på sine papirbaserte intelligensia-aspirasjoner gjennom studietiden, men endrer nok mening etter hvert som familieforøkelser og kvadratmeterpriser ubønnhørlig gjør seg gjeldende.

Mange tradisjonelle pressefolk mener mediehusene gjorde en kjempetabbe da Internett kom og de ga fra seg godsakene uten betaling. Nå er folk oppdratt til at nyheter er gratis og meninger allestedsnærværende – og det er stort sett bare gerontokrater som Rupert Murdoch som tror de kan få tannpastaen tilbake på tuben igjen.

Riktignok har noen har klart å beholde en modell der kundene betaler for abonnementer (ingen har hittil klart det for enkeltartikler). The Economist, Morgenbladet og Klassekampen begrenser full web-tilgang til papirabonnenter, Wall Street Journal og Dagens Næringsliv selger fortsatt abonnementer til bedrifter som trenger noe til vente- og lunsjrom. Og lokalaviser fortsetter som før, med lave budsjetter og amatørmessige websider, fast overbevist om at folks vaner ikke kommer til å endre seg.

Men dette er overgangordninger, forbeholdt de få og de kortsiktige. Pressen er i endring, og må finne nye løsninger. For alle som står utenfor, er dette enkelt. For pressefolk er det svært vanskelig. Hvorfor?

Disruptive innovasjoner

Internett – hele pakken, ikke bare nettavisene – representerer en disruptiv[2] innovasjon, et uttrykk skapt av Harvard-professoren Clayton Christensen på midten av 90-tallet. En slik innovasjon skjer når en ny teknologi kommer inn i et eksisterende marked, og de tidligere dominerende selskapene er de som er minst i stand til å gå over til den.

Disruptive innovasjoner forekommer i to utgaver – ”low-end” og ”new market”. Den første varianten er når et nytt produkt eller tjeneste kommer inn og blir populært i et billigmarked, for så gradvis å bli bedre og bedre og til slutt ta hele markedet, mens de eksisterende tilbyderne gradvis retirerer oppover, og til slutt forsvinner eller blir stående igjen med et lite marked rettet mot svært kresne tilbydere. Norsk Data ble offer for en slik disruptiv innovasjon, da PCen kom inn og fortrengte ND’s utmerkede, men akk så dyre maskiner.

”New market”-disrupsjoner oppstår når en tilbyder med en ny måte å gjøre ting på ikke klarer å hevde seg i det eksisterende markedet, og derfor slår seg opp i et helt annet marked, gradvis utvikler teknologien, og så kommer inn for fullt i hovedmarkedet. Sony er et eksempel her: Firmaet fant opp transistorradioen, men kunne ikke konkurrere med store, fine radiokabinetter med vakuumrør, fordi transistorene til å begynne med laget svært dårlig lyd. I stedet begynte man å lage høreapparater (folk med hørselsproblemer som plutselig kan høre, klager ikke over at lyden er dårlig) og deretter små reiseradioer for tenåringer (som ikke fikk høre på popmusikk på familieklenodiet.) Teknologien ble gradvis bedre, og dermed var det duket for at radio etter hvert var ensbetydende med transistorradio. Andre ganger kan markedet ødelegges nærmest i distraksjon – jeg tror ikke noen av produsentene av reisevekkerur forsto implikasjonene av at mobiltelefoner fikk alarmfunksjoner.

Problemet med disruptive innovasjoner er ikke at man ikke er klar over dem, men at all økonomisk logikk og profesjonell sedvane tilsier at dette er dårlige greier som man ikke kan tjene penger på. Nettaviser er et ustabilt medium, og det er vanskelig å tjene penger der. Journalistene halser etter linker og videoer og får aldri tid til å skrive den dype, analyserende reportasjen. Annonsørene er ikke villige til å betale, og mesteparten av annonsepengene stikker likevel søkemotorene av med. Layout-mulighetene er begrensede, i alle fall hva gjelder tradisjonell informasjon, og kan ikke lenger deles inn i abonnenter og løssalg, men kommer inn via søkemotorer, Twitter-henvisninger og linker i andre websider.

Et norsk mediehus – Schibsted – ser ut til å ha klart seg bra, til den grad at The Economist gir dem betegnelsen ”det eneste mediehuset som har klart overgangen til digitale medier.” Men skinnet bedrar: Schibsteds kostnader med å trykke og distribuere papiraviser er ca. 50% av totalkostnadene. Men inntekten på nett utgjør bare en fjerdedel av inntekten på papiravisen – og dermed må man kutte også i redaksjonelle krefter hvis ikke man kommer opp med nye måter å tjene penger på. Rubrikannonser, nemlig, er nå frikoblet fra nyheter og ligger på markedsplasser som Finn.no og Blocket.se – og der tjener Schibsted penger.

Med andre ord: Norsk presse står overfor et svært vanskelig problem, ikke fordi de er dumme eller gammeldags – i hvert fall ikke mer enn i andre bransjer – men fordi problemet er genuint vanskelig. Skal man komme seg ut av denne situasjonen med ære og lommebok i behold, må det tilpasning til – og den må skje både i stort og smått, både strategisk og operasjonelt.

Å tenke stort – strategi og forretningsmodeller

Firma som står overfor en disruptiv innovasjon har noen utveier: Å kannibalisere seg selv, å flytte seg innen verdikjeden, å reposisjonere seg rundt jobber kunden ønsker utført, og å jukse. Løsningene er overlappende og diffuse, og svært vanskelige å gjennomføre. Her er noen detaljer:

Kannibalisering betyr at man utkonkurrerer seg selv før andre gjør det. Det er det Schibsted har gjort med rubrikkannonser, ved bevisst å la Finn.no utkonkurrere Aftenposten som Norges viktigste markedsplass. Fordelen med denne strategien er at man kan benytte sin store markedsandel i det gamle markedet til å dominere i det nye. Ulempen er at man får interne stridigheter, at man (i hvert fall i en overgangsperiode, men noen ganger permanent) vil tjene mindre penger enn før. Derfor lykkes bare denne strategien hvis man har en svært viljesterk ledelse med klare strategiske visjoner – og styrke til å stå imot et aksjemarked orientert mot kvartalsvise resultater og regelmessige nøkkeltall. Uten Tinius-stiftelsens blokkerende eierandel i Schibsted hadde man aldri fått det til – og selv da var det til tider nokså usikkert hva man hadde gitt seg inn på.

Verdikjedeglidning[3] betyr at man flytter sin aktivitet innenfor verdikjeden – enten ved å gå nærmere kunden, eller ved å bli leverandør inn mot andre bedrifter i den samme bransjen. Hvem som tjener penger i en bransje tenderer til å flytte seg frem og tilbake – for eksempel tjente de store bilfabrikkene penger på 80-tallet på bekostning av komponentprodusentene. Disse gjorde masse innovasjoner med sine produkter, og nå er det produsenter med navn som Knorr Bremse, ZF og Bosch som tjener penger – fordi de har endret sine produkter fra enkle komponenter (bremseklosser) til komplekse subsystemer (ABS-bremser). Pressen må inn i områder der hvem som helst ikke kan operere, der manglende ytelse i sluttproduktet er så betydelig at kundene er villige til å betale mye penger for marginale forbedringer. Et eksempel kan være video levert over internett, siden man her konkurrerer med TV-selskaper som gjerne vil gjemme de gode nyhetene til neste sending, mens avisene kan legge dem ut med en gang. Et annet eksempel er økonomistoff, der investorer er villige til å betale penger for å få vite informasjon litt før andre.

Kundejobbfokusering – ikke kundefokusering – vil si at man tenker nytt om sin markedsføring. Bransjer tenderer til enten å være produktorientert (man skjeler til konkurrentene og aper etter hva de gjør, noe som gjerne fører til litt for avanserte produkter og tjenester som blir sårbare overfor lavkost-innovasjoner) eller markedsorientert (man lager kundekategorier og tilpasser sitt produkt eller sin tjeneste mot dem.) Problemet med begge disse måtene å tenke på er at man ikke kommer nær nok kunden – man utvikler seg i stedet basert på hva konkurrenter gjør eller hva man tror en standard-kunde gjør. En utvikling her ville være å begynne å se sin avis som et verktøy heller enn en kanal, å legge vekt på tilpasning ut fra situasjoner kunden er i – for eksempel kan man jo tenke seg aviser levert over avanserte mobiltelefoner, som ser hvor leseren er og leverer tilbud tilpasset situasjonen: Trafikkinformasjon når du er i bilen, konsumentjournalistikk når du går inn i en forretning, og lignende.

Juks er en interessant strategi – og her menes ikke juks i betydningen lovbrudd, men at man gjør ting som er imot sedvane og god tone i bransjen, ofte ved å bruke eksisterende regler på en måte de ikke var ment. Egil ”Drillo” Olsen, som i sin tid fikk Norges fotballandslag opp på verdensnivå, er et eksempel: Han oppfant en form for fotball (11 mann i forsvar, en sjelden langpasning til Jostein Flo) som gjorde at et relativt dårlig lag kunne vinne mot et godt. Resultatet var mange vunne kamper, samt anklager om at ”Norge ødelegger fotball som publikumssport” og at dette bare ikke er slik man gjør[4]. Et presseeksempel her er det tradisjonelle skillet mellom annonser og redaksjonelt stoff – for søkemotorgenererte nyheter er det nettopp et poeng å plassere annonser som er tilpasset det redaksjonelle stoffet, mens papiraviser og ukeblader i alle fall offisielt ikke vil ha direkte sammenheng. Klikkhoring – å skrive sitt stoff for å tiltrekke seg mest mulig attraktive søkekriterier – er et eksempel på en slik strategi. Ennå har jeg ikke sett noen avis som innrømmer å gjøre dette, men på bakrommet foregår mye rart…

Å tenke smått – den digitale skribents verden

En ting er at avisredaksjoner og mediehus sliter – de er maskiner for å forbinde lesere med lesestoff og annonsører med konsumenter, og kan forgå når det ikke lenger er bruk for dem. Men hvordan vil det påvirke skribentens hverdag?

Selv skriver jeg med ujevne mellomrom for egen blogg, utenlandske tidsskrifter, akademia, og for digitale og papirbaserte norske medier. Det er fremdeles slik at jeg får mest oppmerksomhet for det som står i avisen – men opplevelsen av det å skrive, og den dialogen det skaper, er helt klart best på min egen blogg. Der får jeg kommentarer av verdi, der kommer folk med tips til hvordan artikkelen kan bli bedre, der kommer oppmuntring og poengterte, men stort sett hyggelige tilbakemeldinger. I papiravisen kommer muligens motinnlegg noen dager senere – uten dynamikk. I digitale aviser fylles kommentarfeltet – stort sett – opp med kommentarer som bekrefter enhver forestilling om grunnskolens totale sammenbrudd hva gjelder ortografi, logikk og elementær samfunnslære.

Resultatet er at jeg i stadig større grad skriver ting på bloggen min først, for deretter å sende det til publisering et eller annet sted. Avisene, digitale eller ikke, blir da oppsamlingsplasser for ferdigtyggede innlegg, heller enn arenaer for kjapp debatt. Innenfor mine egne interesseområder leser jeg svært sjelden noe i avisene jeg ikke visste fra før. Folk som er over gjennomsnittet interessert i hva jeg skriver, leser min blogg for å være med i siste runde. Jeg blir oppmerksom på nye ting via Twitter eller RSS-lesere[5] heller enn via avisenes forsider.

Problemet for enkeltskribenten er – hvordan tjene penger på dette? Enkelte bloggere, særlig de som skriver om mote, kjendiser eller mer personlige ting, kan oppnå lesertall de fleste nettaviser bare kan drømme om. De kan tjene penger på annonser eller, hvis man ikke tar etikken så seriøst, få betalt for å omtale produkter. Akademikere og konsulenter, som meg, kan tjene penger på foredrag og konsulentarbeid, omtrent som musikere nå må tjene penger på konserter fordi platesalget uteblir.

Tilstedeværelse i en konstant dialog blir mer og mer viktig – og dermed havner den digitale skribent ofte med et valg mellom pengelens relevans eller profitabel obskuritet[6]. For noen år siden forsøkte New York Times å gjemme sine mest populære kommentatorer – Tom Friedman, Paul Krugman, Maureen Dowd – bak en betalingssperre. Dette slo feil, dels fordi folk ikke var villig til å betale, men like mye fordi denne løsningen gjorde det umulig for andre kommentatorer på nettet – det vil si bloggere – å henvise til Friedman, Krugman eller Dowd. Det er liten hjelp i å kommentere en artikkel hvis dine lesere ikke kan lese det du kommenterer. New York Times’ kommentatorer risikerte å bli irrelevante fordi de ble udiskuterbare, og dermed var det plutselig ikke lenger sammenheng mellom hva avisen ønsket og hva kommentatorene ønsket.

Jo lavere kostnad for å finne informasjon, jo mer sentralisering mot enkeltkilder. Jo lettere å publisere, jo mer publisering. Resultatet er en power law-fordeling: Millioner av bidragsytere, hvorav noen få, fordi de skriver godt eller klarer å samle en tilhengerskare som sammen skaper et interessant miljø, får mesteparten av oppmerksomheten. Konkurransen om oppmerksomheten tiltar, vi leser mer, kortere og vil ha ting servert mye mer relevant – ikke bare til vårt markedssegment, men for oss personlig.

På tide å slappe av litt

Fremtiden er ugjenkallelig digital. For tradisjonelle avishus, blekkflekkede redaktører og streikevante typografer er dette vanskelig. For lesere, annonsører og skribenter representerer det godt nytt – mer å lese, mer presis lokalisering av kunder, deltakelse i en samtale heller enn enveis distribusjon.

I fremtiden må skribenters og journalisters inntekt i stadig større grad komme fra andre kilder enn betaling pr ord spredt på døde trær. For noen er dette kroken på døren. For andre er det en spore til mere og bedre skriving. Gutenbergs teknologi med trykking på papir kan vise seg å være et 500 års mellomspill som nå går mot slutten.

Det er helt greit. For å sitere Cory Doctorow, blogger extraordinaire med millioner av lesere: Teknologien gir og teknologien tar.

Ferdig med det.

[1] I ettertid har mine døtre informert meg om at de ikke lager mat på denne måten. Men hvorfor ødelegge en god historie med fakta? Dette er et antifestskrift, ikke sant?)

[2] Jada, jada, det er en språklig nyvinning. Men tro meg, det finnes ikke noe godt norsk ord for dette uttrykket – og kan man si ”eruptive bergarter”, så må man jo også kunne si ”disruptive innovasjoner.” Språk er en teknologi for kommunikasjon, og akkurat som all annen teknologi gjenstand for utvikling…

[3] For en detaljert diskusjon, se Christensen, C. M., M. Raynor, et al. (2001). "Skate to Where the Money Will Be." Harvard Business Review (November): 73-81.

[4] For en glimrende artikkel om denne måten å vinne på, se Gladwell, M. (2009). "How David beats Goliath." The New Yorker (May 11).

[5] Ulike typer programmer som lar deg lese oppdateringer av mange blogger uten å måtte gå inn på hver enkelt. Bloglines.com (dessverre nedlagt, anbefaler Google Reader) heter den tjenesten jeg bruker, men det finnes mange andre.

[6] Se Andersen, E: (2006) The waning importance of categorization. ACM Ubiquity, vol. 7, issue 19.

Ganske festlig antifestlighet

Posted on by

scan0002 For et snaut år siden fikk jeg en telefon fra Per Edgar Kokkvold, som lurte på om jeg ville skrive et essay om “den gamle pressen, sett fra den nye, men også med et kritisk blikk på det nye”. Det hadde jeg ikke noe imot, av to årsaker: For det første havnet jeg i ganske celebert selskap (se liste av bidragsytere hernest), for det andre kunne jeg endelig få bruke tittelen “Klikkhorer og papirtigre” som Aftenposten syntes var litt for sterk i en tidligere kronikk.

Uansett, resultatet foreligger i form av boken Antifestskrift til Norsk Presseforbunds 100-årsjubileum, og tanken fra Kokkvolds side er at i stedet for å skrive noe selvgratulerende om norsk presse (noe som, gitt den store endringen den er inne i om dagen, kanskje ville klinge litt hult), hva med å få folk som står utenfor pressen til å kommentere den fra utsiden? Foruten undertegnede har disse bidratt (tar forbehold om at noen mangler her):

  • Janne Haaland Matlary, om utenriksdekningen
  • Nina Witoszek, om politisk korrekte norske medier
  • Ingebrikt Steen Jensen, om sportsjournalister
  • Thor-Aksel Busch, om kriminalreportasjen
  • Christen Sveaas, om næringslivsjournalistikken
  • Knut Helland, om dobbeltmoralen
  • Svein Brurås, om selvjustisen
  • Anne Kath Hærland, om kjendispressen
  • Heming Olaussen, om EU-dekningen
  • Trine Syvertsen, om forholdet til forskning og forskere
  • Helene Uri, om mediespråket
  • Georg Apenes, om, ja, hva han synes
  • Ingrid Røynesdal, om kulturjournalistikken
  • Ilham Hassan, om pressen og det nye Norge
  • Anne Viken om miljøjournalistikken (egentlig mest om naturvitenskap)
  • Thorbjørn Jagland, om sin erfaring med, og synspunkter på, mediene
  • Georg Arnestad, om de provinsielle oslomediene
  • Are Kalvø, om flokkmentaliteten
  • Sunniva Gylver, om Medie-Norge sett fra Kristen-Norge

Og kritiske er kommentarene, men ikke så kritiske at pressefolk bør kun riste dem av seg og gå videre, slik Torstein Hvattum nokså hårsårt skisserer. Jeg syntes mange av disse essayene slo godt utenfor pressen også – Nina Witoczek skriver om de ubehagelige sannheter (som arbeiderklassens hverdagsrasisme) som systematisk underrapporteres, Christen Sveaas om konsekvensene av lettbent næringslivsjournalistikk, Are Kalvø ikke så mye om flokkmentalitet som selvreferering (eller hva en av mine tidligere kolleger kalte “mental masturbasjon”), Anne Viken presist om behovet for naturvitenskaplig kunnskap om man ikke skal surre til hele den viktige miljødebatten. Resultatet er absolutt minneverdig.

Det skal være en konferanse med tilhørende panel også, i Operaen den 28. Der har jeg dessverre ikke anledning til å komme, men det hadde vært interessant.

(Og ja, jeg kommer til å legge mitt essay ut her. Om et øyeblikk.)

Kritisk masse – anbefales!

Posted on by

image Må jeg få anbefale konferansen Kritisk masse — den første skeptikerkonferansen i Norge, såvidt jeg vet. I en tid der vi oversvømmes av vås som Snåsamannen, Mærtha Louises skamløse utnyttelse av sin kongelige status, og mesteparten av kanal Fem, er det på tide at litt oppmerksomhet skapes rundt det å ikke tro at alt vi ikke vet, kan erstattes med myter, eventyr og løst funderte samvariasjoner.

Hovedtaler er Simon Singh, som ble saksøkt for “libel” (injurier) av det britiske kiropraktorforbundet etter denne artikkelen. (I parentes bemerket: På tidlig 80-tall jobbet jeg som sykepasser på Rikshospitalets røntgen- og radiumavdeling. I løpet av det året jeg jobbet der, så jeg to pasienter som var lamme fra nakken og ned etter å ha vært hos kiropraktor.) En rekke andre interessante talere kommer også.

Konferansen varer fra 29. til 31. oktober i Chateau Neuf — detaljer her. Selv er jeg dessverre bortreist — men om du kan, ikke gå glipp av denne!

Nærmere fjærpennen enn fjesboka

Posted on by

Noe forsinket (jeg sliter litt med å konvertere min blogg til et format som tolererer norske tegn, etter å ha fått meg en ny PC): Her er en kronikk i Dagbladet, der jeg raljerer litt med forlagsbransjens svært nølende tilnærming til e-bøker. Den foranlediget diverse kommentarer og et intervju i morgennyhetene (begynner 55:00 inn) samt diverse radio- og andre kommentarer.
(Og bare så det er sagt, datter nr. 1 har fått den nye Kindle’n i bursdagsgave, og den er lekker.)

Fortsett å lese →

Musikerne vinner, plateselskapene taper

Posted on by

I dag sendte BI ut denne pressemeldingen:

Etter 10 år med digitalisering av musikk har den gjennomsnittlige musiker hatt en inntektsvekst på 66%. De eneste som taper på digital musikk, er de tradisjonelle plateselskapene. Det viser en masterstudie utført av Siviløkonomstudentene Richard Bjerkøe og Anders Sørbo ved Handelshøyskolen BI.

Masteroppgaven “The Norwegian Music Industry in the Age of Digitalization” viser at musikernes inntektsvekst skyldes økte inntekter fra konserter, vederlag og støtteordninger fra staten fra 1999 til 2009, mens selve platesalget er halvert i samme periode. Fallet i platesalget spiller imidlertid mindre rolle for den enkelte musiker, siden de får i gjennomsnitt kun 15% av det, mens de får i gjennomsnitt 50% fra konserter og 80% fra innsamlede vederlag.

- I de intervjuene vi har gjort med en rekke musikere og musikkprodusenter forteller musikere at de taper stort på digitaliseringen, mens tallene viser at det er plateselskapene, ikke musikerne, som taper sier Bjerkøe og Sørbo.

- Fallet i platesalg betyr også at plateselskapene mister betydning som lanseringsvei for nye artister, samt at innspilte plater i større grad blir et “visittkort” – en reklamemulighet – for å trekke publikum til konserter.

Espen Andersen er veileder for oppgaven og førsteamanuensis ved Handelshøyskolen BI. Han mener konklusjonen for musikere er at man i større grad må regne med å tjene sine penger ved konserter og ved å bli spilt på radio, TV og Internett-baserte streamingtjenester. Musikerne må også i større grad ta ansvar for sin egen markedsføring. Plateselskapene ser ut til å gå en usikker fremtid i møte og vil måtte redefinere sin rolle innen musikkbransjen.

Fakta:

  • Inntekter fra konserter har økt i snitt 136% fra 1999 til 2009
  • Vederlag fraTONO, Gramo og lignende har økt 108% fra 1999 til 2009
  • Støtteordninger fra staten har økt 154% fra 1999 til 2009
  • Antall aktive artister har økt med ca. 28% i samme periode
  • Alle tall er inflasjonsjustert

Kommentarer i påfølgende bloggpostinger – men se innslag og artikler i NRK Kulturnytt (radio), Dagsavisen og e24 (som har den beste reportasjen, mener nå jeg).

Hele oppgaven kan lastes ned her (PDF, 3,4Mb).

Lærerkvalitet viktigere enn noe annet

Posted on by

LA Times trår til med noe jeg skulle ønske man kunne gjøre i Norge – en skikkelig analyse av forskjeller i lærerkvalitet. De har tatt data om alle lærere for tredje- til femteklassinger for perioden 2002/3 til 2008/9 i Los Angeles – USAs nest største skolekrets – og analysert hvordan elevenes karakterer endrer seg fra år til år. (I USA har elevene nye lærere hvert år – lærere spesialiserer seg på årskull). Man analyserer endringer i elevenes prestasjoner i årlige, standardiserte tester.

image Hittil er ikke mye publisert, men man sier i alle fall at forskjellen mellom gode og dårligere lærere er dramatisk – tre ganger større enn forskjellen mellom gode og dårlige skoler. De 10% beste lærerne flytter studentene i gjennomsnitt 17 prosentpoeng opp på testene i engelsk, 25 prosentpoeng i matematikk. De gode lærerne er fordelt utover alle skoler (ikke bare i velstående strøk), og valg av lærer er mye viktigere enn valg av skole. Gode lærere hjelper alle elever de underviser til å bli bedre. Ansiennitet, utdanning og videre opplæring hadde liten effekt på lærernes prestasjoner.

LA Times kommer til å offentliggjøre, ved navns nevnelse, resultatene for alle de aktuelle lærerne. Det skjer 26. august, og inntil da kan individuelle lærere legge inn kommentarer om sine scores. Lærernes fagforeninger er ikke særlig fornøyd, uten at noen er overrasket, og forsøker nå å boikotte LA Times. Før noen begynner å rope om personvern – vær klar over at som offentlig ansatt i USA forventes det stor åpenhet om dine prestasjoner, siden det er skattebetalerne som betaler. (Og i Norge, hvor vi legger ut hvor mye folk tjener og hvor de bor offentlig, bør vi vel ikke snakke så høyt om personvern?)

Den artikkelserien som LA Times kommer med, har stor betydning for mange debatter – om personvern, om prestasjonslønn, om måling av undervisningskvalitet, om skolepolitikk, om hvordan avisers rolle endrer seg fra gjengivelse av nyheter til dyptgående analyse av interessante datasett. Min meget kompetente navnebror Espen Andersen i Brennpunkt-redaksjonen har gjort mye for å synliggjøre viktigheten av lettforståelig dataanalyse – jeg skulle ønske han kunne fått kastet seg over alt vi har av nasjonale prøver, karakterer fra hver enkelt skole, og sammenhengen mellom hvordan lærerskolestudenter gjør det på skolen og hvordan de fungerer i klasserommet. En annen ting er at verktøy av denne typen kan være viktige for lærerne selv – jeg tipper at de fleste av de lærerne som gjør det dårlig ikke er klar over hvor dårlig de gjør det – og da kan jo emulering av gode lærere være en kjempemulighet til å bli bedre.

I et land der vi setter lærerkvalitet meget langt ut i rekken av ting vi prioriterer er denne reportasjeserien et uhyre viktig innspill. Som jeg har sagt før: Problemet i norsk skole er først og fremst ikke at vi har varierende og for lav lærerkvalitet (skjønt det er et problem). Problemet er at vi ikke gjør noe med det – vi belønner ikke de gode lærerne og lar de aller dårligste fortsette. For å ta et ytterpunkt – den ellers meget nøkterne økonomen Alex Tabarrok mener, basert på en fornuftig simulering, at det man burde gjøre er å prøveansette massevis av lærere og deretter sparke 80% – ja, 80% – av dem etter to år.

På et mer generelt grunnlag: Økt tilgang på data og bedre analyseverktøy vil synliggjøre store forskjeller i prestasjoner over tid, og tvinge frem bedre lønns- og karierredifferensiering – og ikke bare i skolen. Men håpet er der – kanskje dette er starten på noe som kan ende opp med at vi endelig kan få gjort noe med kvaliteten i norsk skole. I alle fall vil denne undersøkelsen flytte milstolpene over hva man kan diskutere – og de som fortsetter å hevde at alle lærere i norsk skole er gode og like har nå et krav på seg om å komme opp med data, ikke meninger, som sier det motsatte.

(Dette innlegget er også publisert på min blogg i Aftenposten.)

Søker studenter til M.Sc. oppgave om bokbransjen

Posted on by

Bokbransjen i Norge er i endring, som følge av teknologiutvikling (lesebrett, produksjonsteknologi), andre underholdningstilbud (film, musikk, Internett) og en generell utvikling mot mer liberaliserte markeder, også for kultur. Jeg har tidligere (her, her og her) skrevet om hvordan disse endringene utfordrer dagens aktører, særlig de store forlagene – de står overfor en potensielt disruptiv innovasjon i form av digitale bøker og lesebrett.

Jeg kunne tenke meg å finne noen M.Sc.-studenter, fortrinnsvis fra BI, som kunne tenke seg å skrive en oppgave rundt dette – i hovedsak, å systematisk dokumentere markedet for bøker i Norge, de ulike bransjeavtalene, tekniske nyvinninger, og aktørenes meninger. Jeg ser for meg en innlevering til neste sommer. Studenter fra alle M.Sc./spesialiseringsretninger er velkomne, men mest naturlig er vel de fra Strategi eller Innovasjon & Entreprenørskap, siden det primært er der jeg underviser. Siden det vil bli mye kontakt med folk i norsk forlagsbransje, vil jeg sette som krav at minst en av studentene i gruppen snakker flytende norsk. Jeg har også en sterk preferanse for studenter med solide karakterer innen statistikk, men det kravet er kanskje i mindre grad relevant for denne oppgaven. Send meg en epost på self@espen.com om du er interessert, så kan vi snakke om saken.

Til gjengjeld kan jeg tilby et spennende område for oppgaven, samt gode kontakter innen bransjen. Dette er noe alle i bransjen er interessert i systematisert kunnskap om – om det ikke er enighet om hva man skal gjøre, er det i alle fall liten uenighet om at noe må gjøres.

Vi snakkes!

Norsk grandiositet

Posted on by

image En kveld for noen år siden var jeg sammen med endel utenlandske ansatte i Orkla-konsernet, samlet for et kurs. De hadde hørt om en pizzatype som Orkla hadde tjent masse penger på, så dermed hadde de handlet inn en stabel med Grandiosa for å prøve hva dette var for noe. Ansiktene deres etter den første biten var et syn…

Og nå har min gode venn Bill Schiano, professor i informasjonsteknologi ved Bentley med bakgrunn fra dagligvarehandel, fått servert Grandiosa til lunsj, etter å ha blitt fortalt at dette er Norges mest populære matrett og ytret ønske om en prøve. Vi tilberedte den med pinlig nøyaktighet, 13 minutter på rist ved 225 grader. Kommentar etter første bit: "Dette er ikke engang godt til å være denne typen frossenpizza. Det smaker nesten ingenting, men minner om skolematen da jeg var gutt…."

Så der har vi det. Hva i all verden er det med Grandiosa som gjør at folk fortsetter å kjøpe den – og hva i all verden er "pizzakjøtt"? (I følge Wikipedia er det mindre enn 50% kjøtt ("bl.a 40% storfekjøtt, vann, soyaprotein, krydder og konserveringsmiddel."), og det kjøttet som er der er kun referert til som "storfekjøtt", uten å si noe om hvor på storfeet det kommer fra.) Og dette fikk altså Dagligvareprisen i 2008?

Som Bill sa – det burde gå an å tjene en formue på å selge ferdige mikrobølgbare amerikanske TV-middager (med oppskrift fra 70-tallet) her til lands. Hans forestilling om Norge som et land med ren luft, sunn mat og "clean living" er i alle fall ødelagt…

EDB + Ergo = tja

Posted on by

(Spalte i e24.no, gjengitt her fordi jeg nå gjengir alt jeg skriver her.)

Jeg forstår ikke hvorfor noen kjøper aksjer i et konsulentselskap.

Et konsulentselskap selger i prinsippet kunnskap, og den mest verdifulle kunnskapen sitter i hjernen til (noen få) ansatte. (Den kunnskapen som ligger i rutiner og dokumenter, er mindre verdifull – ikke fordi den er mindre nyttig, men fordi den er lett å kopiere og derfor synker i verdi.) Disse få ansatte vil selge sin kunnskap så dyrt som mulig – og da blir det ikke mye penger igjen til noen eksterne eiere. Derfor ser vi at de fleste konsulentselskaper er organisert som partnerbedrifter, der eiere og toppledere (og topp problemløsere) er de samme personene.

Hvordan skal vi så tolke nyheten om at EDB Business Partner og Ergo, Norges to største IT-tjenesteselskaper, vil slå seg sammen? En konklusjon er i alle fall at disse selskapene ikke selger kunnskap, men tjenester – relativt standardisert, til få og store kunder. Hva i all verden blir igjen til eierne i en slik situasjon?

Både EDB og Ergo har en spesiell historie. EDB har en bakgrunn som intern IT-avdeling og standard tjenesteutfører for Telenor, norske banker og Norsk Hydro, samt en del innkjøpte, litt «hottere» konsulentselskaper som Avenir og Spring. Ergo er i all hovedsak Postens IT-avdeling, skilt ut som eget selskap for noen år siden. Begge har vært betydelig mer lønnsomme tidligere enn de er nå, en utvikling som skyldes finanskrise, mer kravstore kunder (en ny IT-direktør i Posten, for eksempel, fikk nedforhandlet kontrakten med Ergo betydelig i fjor), men fremfor alt at de tjenestene man leverer blir mindre og mindre unike, i hvert fall hva teknologien gjelder.

Både EDB og Ergo leverer i all hovedsak systemer og tjenester der fokus er på driftssikkerhet og kostnad – kundene betaler dem for at ting skal virke, holdes teknisk oppdatert, og at budsjetter skal følges. Samtidig er det et element av Manpower i bildet: Store, tradisjonelle norske bedrifter har et stivt arbeidsmarked – ansetter du noen, har du dem for resten av deres arbeidsliv – og det å ha folk inne som konsulenter gjør at man nok betaler mye mer pr. time, men kan la dem gå dersom det er nødvendig å kutte kostnader. Slik er det i teorien – men i praksis finnes det mange «konsulenter», både i EDB/Ergo og i mindre firma, som har hatt den sammen, ene kunden i 10-20 år.

Så hvis man investerer i EDB og/eller Ergo, hva er det man kjøper? Man får en andel i teknisk kompetanse og velorganiserte leveringsrutiner, ja vel, men først og fremst får man en andel i lange og lønnsomme kontrakter. Disse lange kontraktene har EDB og Ergo i mindre grad fordi de er eksperter på teknologi enn fordi de vet mer om hvordan kundene fungerer enn mange av kundene vet om seg selv. Massevis av kunnskapen om hvordan Posten, DnB NOR og Hydro fungerer sitter i EDB og Ergo – i form av hukommelse (hvorfor gjør vi det på denne måten igjen?) og i form av programlinjer og konfigureringsvalg i SAP og andre gamle ERP-systemer.

Problemet for ledelsen i EDB og Ergo er at veksten i store, trauste systemer er liten, at teknologien stadig blir billigere og raskere (nye systemer er i større grad web-basert, med åpen kildekode og/eller mer konsumentorienterte maskiner,) og at kundene blir proffere forhandlere. Hver gang det er et lederskifte hos kunden, skal den nye lederen markere seg, og kontraktsforhandlinger med IT-tjenesteleverandøren er jo et ypperlig sted å begynne. Samtidig endrer teknologien seg – de store utviklingsprosjektene lages i større grad som kjappe prototyper som skaleres opp, og litt lenger fremme ligger løsninger som at alle ansatte bruker Google Docs og velger sin egen PC fremfor å bruke standardmaskiner med programvare som må styres sentralt.

Konkurransen om utviklings- og driftsprosjekter blir også mer global – hvorfor ikke sette ut økonomisystemet til en velutdannet og billig inder fremfor en nordmann med 20 års ansiennitet, motvilje mot dokumentasjon og dragning mot hytta hver fredag lunsj? Bakom lurer også tjenesteoutsourcing – firma som tar over for eksempel kundeservice, og har egne systemer for det.

Skal EDB og Ergo tjene penger, må de enten selge mer avanserte løsninger til kundene sine, eller få ned kostnadene, fremst gjennom stordriftsfordeler. Det første klarer de ikke – nyvinninger innen IT- og tjenesteutvikling for store bedrifter kommer ikke fra store driftsselskaper, men fra mindre konsulentfirma som så blir kjøpt opp av de store. (Hvorpå gründerne forsvinner ut for å gjenta suksessen, men det er en annen historie.) Kostnadskutt klarer de, men da må de bli så store at de tåler å miste en stor kunde eller to, og samtidig være en leverandør ingen kommer utenom. Derfor ser vi en bransjekonsolidering – som vi også ser i resten av verden i markedet for IT-outsourcing og IT-tjenester.

Er det smart å slå sammen EDB og Ergo? Jeg tror det er den eneste veien for ledelsen i de to selskapene hvis de fortsatt skal demonstrere handlekraft og verdi for aksjeeierne. For kundene spiller det mindre rolle – de har flere alternativer enn før uansett, siden EDB og Ergo bare i begrenset grad har vært direkte konkurrenter. De store eierne, Telenor og Posten, vil faktisk få et enklere forhold, siden en lavere eierandel i et sammenslått selskap vil gjøre at man kan være en tøffere kunde.

Hadde jeg jobbet som en vanlig utvikler eller driftsperson i EDB eller Ergo, på den annen side, hadde jeg nok blitt litt bekymret, betalt fagforeningskontingenten prompte, og sørget for å holde meg teknisk oppdatert. Men jeg hadde ikke fått panikk – kostnadskutt ved sammenslåinger tar alltid lang tid og ender som regel opp med mye mindre endringer enn forespeilet, og slik blir det nok denne gangen også.

Og nei, jeg hadde ikke kjøpt aksjer i verken EDB eller Ergo. Skulle jeg gjort det, måtte det være fordi det sammenslåtte selskapet skulle vært en oppkjøpskandidat for et større, utenlandsk selskap (CSC eller EDS, for eksempel). Dit er det langt frem, både politisk, kostnads- og organisasjonsmessig. Skal det skje, må ledelsen i det nye selskapet vise til tøffe kostnadskutt og supereffektive leveringsrutiner, noe vi ikke har sett ennå.

Forleggeriets fremtid

Posted on by

Ken Auletta har en glimrende artikkel i The New Yorker om de utfordringer iPad og Kindle stiller forlagbransjen. Som jeg ofte har påpekt: Problemet for forleggere er at de er ingen merkevare – det er bare bransjefolk som vet hva de står for. Auletta siterer Tim O’Reilly: "With the possible exception of Harlequin Romance and Penguin paperbacks, readers have no particular association with any given publisher; in books, the author is the brand name." Man kan legge til O’Reilly til denne listen – Tim har virkelig forstått forleggeriets fremtid.

Når jeg kjøper en norsk bok, har jeg som regel ingen anelse om hvem det er som har utgitt den. Unntakene er folk som Erling Kagge og Vidarforlagets Gunnar Totland og Elisabeth Skjervum Hole (og muligens Tronsmo bokhandel) som klarer å etablere en merkevare ut fra hva de gjør for forfattere og lesere. For meg virker norske forlag – med nevnte unntak – som nybegynnere innen markedsføring, uten kunnskaper om hvem som egentlig kjøper produktene deres og hvorfor de gjør det. En bisarr innkjøpsordning som sikrer solide inntekter til hovedaktørene i bransjen nærmest uavhengig av hva de bestemmer seg for å gi ut forsterker skillet mellom produsent og konsument.

Bransjen som helhet griper enhver anledning til å utsette vanskelige avgjørelser – det siste er at man forventer at politikerne skal avklare moms-spørsmålet før man tør å stikke en forsiktig stortå ned i det ukjente dypet kalt elektroniske bøker – og løper desperat etter gjenværende markedsrester som Narvesen-kiosker og Smart Club. De begynner å minne om platebransjen, som kjøpte dansebandforlag og bensinstasjonskanaler, ikke fordi det var der de hadde lyst til å selge, men fordi det er bare var den tradisjonelle forretningsmodellen fremdeles fungerte.

Så her er min spådom: Om syv år vil Aschehoug og Gyldendals viktigste aktivum ikke være deres bokkatalog og forfatterkontrakter, men deres eiendommer rundt Sehesteds plass. Utenlandske aktører vil ha overtatt markedet for elektroniske bøker, og bransjen vil spille sin tid på å opplyse om sin egen bavaringverdighet, i kraft av sin kulturelle og ytringsfrihetsfremmende betydning. I mellomtiden vil folk lese det de vil og publisere sine ytringer på Facebook og blogger uavhengig av hva norske forleggere måtte mene.

Vanskelig å svelge? Vel, for fem år siden ble jeg æreskjelt av IFPIs daværende direktør, eks-AKP(ml)-kjempen Sæmund Fiskvik, fordi han ikke ville ha noe av at en eller annen oppkomling fra noe så lite relevant som BI fortalte ham hvordan han skulle gjøre jobben sin. Nå vakler EMI, artistene tjenger penger på konserter i stedet for platesalg, og plateselskapsansatte med fantasilønninger er en saga blott.

For å sitere Cory Doctorow: Teknologien gir og teknologien tar. Ferdig med det.