Usikkerhet, ekvivokalitet og tilregnelighet

Debatten går om Anders Behring Breiviks vitnemål bør sendes på TV – siden ekspertenes tolkninger om han er tilregnelig eller ikke spriker i alle retninger, også over tid. Redaktørforeningen ber om å få sende hans reaksjoner på andres vitnemål, og noen argumenterer for at vi ikke kan stole på kommentatorene, siden de er sinte. Det mest interessante intervjuet for meg var faktisk med Breiviks barndomsvenn, som sier at han kjenner igjen hans væremåte fra hans barndom og ungdom, at bare innholdet er annerledes – og at heller ikke han kan si noe som helst om hvorvidt Breivik er syk eller ikke. For selve straffeutmålingen er spørsmålet uinteressant – han slipper uansett aldri ut igjen, og vil friste en ensom og innesperret tilværelse resten av sitt liv.

Jeg synes ikke Breiviks forklaring eller opptreden i rettssaken bør kringkastes, verken i lyd eller bilde. En viktig årsak er at dette vil utnyttes av allverdens skrullinger, som vil kappes om å lage Riefenstahlske mashups med massemorderen i hovedrollen. En annen er at hvis hans hensikt var å kjøpe seg en talerstol for 77 liv, bør vi ikke akseptere tilbudet.

Men den viktigste årsaken for meg er at spørsmålet om Breivik tilregnelighet er et spørsmål om ekvivokalitet, ikke usikkerhet. Når man skal avgjøre et vanskelig spørsmål, et spørsmål der man innenfor et visst tidsrom må fatte en beslutning, står man overfor to typer fortolkningsproblemer: Dataene man har er usikre, eller de er ekvivokale (eller tvetydige, om du vil.)

I det første situasjonen, usikre data, hjelper det med mer informasjon. Med andre ord, å se Breivik ville hjelpe oss å forstå om han er tilregnelig eller ikke, fordi vi ville få mer data å støtte oss på. I den andre situasjonen, ekvivokalitet, hjelper ikke mer informasjon. I slike tilfelle fører mer informasjon ikke til mer sikkerhet – og i noen tilfelle kan den øke den, fordi mer data gjør det vanskeligere å bestemme seg for hva man skal legge vekt på. Likevel må en beslutning fattes – og da er det fristende å be om mer informasjon. I forretningslivet og politikk fører dette ofte til det som kalles “analysis paralysis” – endeløs fortolkning uten at beslutningen blir bedre, eller tatt.

Gitt hvordan eksperter og kommentatorer tolker og overtolker hvert eneste ansiktsuttrykk, tonefall, bruk og misbruk av fremmedord som fremkommer, samt hvor sprikende reaksjonene har vært fra folk som har sett Breiviks vitnemål så langt, så kan i alle fall ikke jeg si at jeg ville kunne forstå mer eller mindre av om Breivik er tilregnelig eller ikke hvis jeg hadde kunnet se ham i stedet for bare å lese om ham. Det gjelder omtrent uansett hva man legger i begrepet.

Siden økt informasjon i dette tilfelle vil øke faren for at den vil misbrukes i andre sammenhenger og dessuten gi massemorderen mer av den talerstolen han ønsker – tilregnelig eller ikke – er valget i grunnen enkelt.

Uten snev av ekvivokalitet, med andre ord.

Den farlige usynligheten

I disse datalagrings-tider starter Anders Malms roman Massemenneske med et interessant konsept: Hovedpersonen våkner en morgen og finner ut at han er i ferd med å bli usynlig (som i Kafkas Forvandlingen), og etterhvert ikke lenger kan delta i det maniske del-alt-med-alle samfunnet han er en del av og, i kraft av sin jobb (omtrent som hovedpersonen i Orwells 1984) som i kategoriseringsavdelingen i et stort firma som lagrer alt om alle (omtrent som Google/Facebook/LinkedIn/Altinn og så videre). Hans usynlighet gjør ham farlig for samfunnet, men også til et redskap for makthaverne, inntil han gjør opprør, kutter sin sporingschip ut av nakken (som i Matrix) og legger ut på sin opprørsferd.

Denne boken er lesverdig – hovedidéen er god, tidvis drives historien fremover i bra tempo, og her og der finner man setninger og avsnitt som gleder. Jeg likte spesielt diskusjonene om samfunnet som panoptikon, der folk ikke vet om de overvåkes eller ikke, men selvsensurerer for ikke å komme i myndighetenes søkelys. I et samfunn der alle overvåker alle, blir den usynlige en fare, en abnormalitet – joda, det er perspektiver her som gir gjenklang i en delvis fryktbasert diskusjon om overvåkning for sikkerhet mot sjeldne, men farlige ytterpunkter.

Men det stopper litt der. Boken er svært tradisjonell – dette samfunnet er i kultur og tankemåter mindre 2020 enn 1960. Det er enkeltpersoner som bruker teknologien til å forme massemennesker, det er tradisjonelle undertrykkende midler som brukes, det er tradisjonelle mål (å rive et proletaristisk bomiljø med store blokker og erstatte det med moderne kjøpesenter og luksusleiligheter.) Dette er en 1970-tallsroman ikledd dystopisk språk fra dagens sosiale medier – og jeg mistenker forfatteren for ikke å ha satt seg voldsomt mye inn i teknologien heller. Hovedpersonen er distansert fra miljøet rundt seg allerede i starten – det overvåkningssamfunnet som skisseres, ville blinket ham ut og fjernet ham (basert på hans boligvalg og oppførsel) lenge før boken hadde fått begynt. Når han skal gjøre opprør, gjør han det på tradisjonell måte, som ensom antihelt som sniker seg inn i rom for å ta livet av undertrykkerne. Hvor mye mer spennende hadde ikke denne romanen blitt om han, i kraft av sine kunnskaper om hvordan overvåkning og informasjonskonstruksjon fungerer, hadde brukt noe mer moderne enn hammer og spiker til å ta igjen?

Men man kommer i mål, boken er lesverdig hvis man ikke vet for mye om hva teknologien kan og ikke kan, og den gir noen interessante illustrasjoner på et overvåkningssamfunn og dets konsekvenser. Greit nok, og en brukbar debut av en forfatter jeg gjerne hører mer fra.

Bare synd at Ben Elton med Blind Faith har fremstilt delingssamfunnet så mye mer troverdig. Og Ray Kurzweil fremstilt den teknologiske utviklingen så mye mer skremmende.

Til norske forlag: Vi lever i 2012. Nå bør det snarest utstedes et moratorium på setninger som “Internett er ikke annet enn binære koder” (riktignok uttalt av en provokatør) som om de skal gi noen slags innsikt. Det gir omtrent like mye innsikt som å si at vi mennesker er også bygget over koder – som nå kan avleses for en billig penge.

(Forøvrig, i et delings-samfunn: Denne boken har jeg ikke kjøpt selv, men fikk den tilsendt fra Aschehoug, antakelig siden jeg er styremedlem i Digitalt Personvern og bloggende teknolog.)

Arnold Arboretum

Våren er kommet til Boston (igjen, etter en kort varmebølge for ca. fire uker siden), og søndagen ble brukt til en liten tur til Arnold Arboretum, en stor park/botanisk hage (vel, egentlig en tre-park) som ligger midt i “Smaragd-halsbåndet”, et system av parker som går gjennom hele Boston.

Vi var ofte i Arboretum da barna var små, men dette var datter nummer tres første tur. Parken er nesten litt for stor for spasering – men sykkel er utmerket.

Og dermed er det tid for å la bildene tale for seg.

Les videre

Terrorisme som innovasjon

Nok en kronikk i Aftenposten, denne skrev jeg en gang i høst, men glemte den rett og slett. Hovedpoenget er å advare, med henvisninger til datasikkerhet og militær strategi, at vi ikke på ren refleks innfører et overvåkningssamfunn, I stedet bør vi gjøre de opplagte tingene – og ikke falle i fellen å tro at fullstendig sikkerhet er mulig.

(Mens vi er igang, jeg begynner å blir nokså sliten – og deler Kate Pendrys bekymring – av hvor alvorlig man tar Anders Behring Breivik. Han tok livet av 77 mennesker, er en drapsmann, og bør ekspederes innenfor noen murer med minst mulig dramatikk. Dagbladske overskrifter om irrelevante uniformsdetaljer, intervju med plastikk-kirurgen hans og luselesing av hans forvirrede manifest tillegger ham en viktighet han ikke fortjener.)

A propos: Den tidligere sjefen i TSA kommer ut med en bok som avslører at hele organisasjonen ikke avstedkommer stort hva sikkerhet gjelder.

Over til kronikken:

Les videre

Det omvendte klasserommet

Khan Academy er ganske fascinerende – Salman Khan, en enkelt mann (riktignok med tre grader fra MIT) som setter seg ned og lager videoer om matematikk og annet på Youtube, og nå er oppe i 3,100 videoer, har mottatt milllioner av dollar i støtte fra Bill Gates og Google, og i følge Wired er i ferd med å endre hvordan utdannelse foregår. Her er en video fra TED som forklarer hvordan han kom i gang og hvor han har tenkt å gå med dette – og hvordan denne måten å undervise på kan muliggjøre differensiert undervisning:

Khan bruker svært enkle verktøy – en Wacom tablet til å tegne med, gratis-programmet SmoothDraw, og Camtasia Studio til å lage film av det som foregår på skjermen. Videoene er enkle og korte (10-20 minutter), begynner med enkel matematikk, men han har som mål å lage videoer i alle skolefag. Hensikten er at barn skal kunne lære i sitt eget tempo og løse oppgaver underveis. Etterhvert som de jobber seg gjennom oppgavene, får de poeng og etterhvert “Badges” som de kan skryte av. Hvis det er noe de ikke forstår, kan de stoppe videoen og gå tilbake for å se ting om igjen.

Khan er ikke alene om å lage videoer på denne måten: To av min datters lærere bruker denne teknikken på Brookline High School her borte, og i Norge fikk forleden Anne Cathrine Gotaas fra Sandvika Videregående skole en pris for å gjøre noe lignende. Begreppet “flipped classroom” har etterhvert vokst frem – elevene sitter hjemme og ser på video, og kommer på skolen for å løse oppgaver med det de har lært. Dette er forsåvidt ikke nytt – case-undervisning, for eksempel, er jo akurat det samme – men det nye er at man bruker datamaskiner med video, og at produksjonen av video er så billig at hvem som helst kan bli lærer for hele verden.

En interessant utvikling er at gode lærere kan komme til å undervise mange flere ved denne teknikken – det er jo ikke noe særlig poeng i at hver eneste lærer i Norge, om dette blir utbredt, skal lage de samme videoene. Det skal bli interessant å se om det utvikler seg en super-lærerrolle, en som lager videoer og opplegg, og andre lærer som bruker dette stoffet og i større grad opererer som veiledere.

Det skal bli interessant å se hvordan pedagogikk-miljøet i Norge reagerer på dette – denne kommentaren fra en teoretisk pedagog er ikke særlig nådig, men er muligens et uttrykk for at det perfekte blir det godes fiende. At over 50 millioner oppgavesvar er innlevert så langt taler jo for at dette fungerer – kanskje særlig i situasjoner der elevene ganske enkelt ikke har tilgang til gode matematikklærere.

Uansett – det er å håpe at «flipped classroom» blir mer utbredt – og at man ikke går i den fellen (som man ofte går i når noe nytt kommer) at dette blir den nye moteløsningen for alle fag og alle lærere.

Og hvem blir den norske Salman Khan? Jeg skal i alle fall tenke over om jeg ikke skal videofilme endel av mine standardforelesninger som studentene kan se på hjemme, og heller bruke den knapt tilmålte klasseromstiden til diskusjonsbasert undervisning i stedet.

(Også publisert på min blogg i Aftenposten)

Monumental biltesting

Familiens bil er på verksted, lader og vannpumpe må byttes. Verkstedet spanderte leiebil på oss – og leiebilfirmaet sa jeg kunne ta hvilken bil jeg ville, samme pris. Jeg slo til med en svart 2012 Chevrolet Suburban LT – også kalt Texas Town Car – fordi, vel, jeg aldri har kjørt en sånn før, og utfordringer skal man jo ta.

image

Rapport hittil: Kjører som en drøm, overraskende presis, men trang lukeparkering krever flere turer ut av bilen for å vurdere vinkler. Bensinmåleren krabber mot venstre i foruroligende tempo. Men det er festlig å se ned på folk i veikryss. Bilen oppfordrer til oppmerksomhet og vel planlagte svinger – det er forskjell på Boston og Texas…

De usynlige bøkene

imageForfatteren Jaran Dammann har et interessant innlegg i Aftenposten om at usynlige bøker ikke selger, der han bruker seg selv som eksempel. Han har skrevet en kriminalroman, og fått gode kritikker i en hel del aviser, fremst gjennom et dobbeltoppslag i VG med bilde og anmeldelse (terningkast 4). Likevel blir det ikke noe særlig salg. Han har snakket med noen bokhandlere, og det viser seg at de har tatt inn et eksemplar i hver bokhandel (det er de forpliktet til ihht bokhandleravtalen), men det er innkjøpsstopp og de vil ikke ta inn mer selv om det er etterspørsel.

Sett med øynene til norske forlag og bokhandlere, er ikke dette så rart. Lagerstyring er et mareritt i denne bransjen – en markedssjef i en større bokhandlerkjede fortalte meg en gang at hyggelig salg av en skønnlitterær bok i en liten bokhandel kan være 3-4 eksemplarer. Siden du ikke vet hvor i landet etterspørselen kommer, kan du risikere å bli sittende med en stor kapitalbinding i usolgte bøker, tynt fordelt over hele landet. Resultatet er dermed at man konsentrerer seg om Knausgård og Nesbø, som man vet selger i pallevis, og at bøkene i mellomskiktet (de “hyggelige” salgene) presses ned i salg. (I parentes, de fleste utgitte bøker i Norge selger ikke engang ut det ene eksemplaret som er i hver bokhandel.)

(Mens vi er i gang – Jeg lurer fremdeles på hvorfor man ikke kan bestille (og betale) en bok i en bokhandel og få den levert på døren en dag eller to etter. Men det er litt som å spørre Posten hvorfor postmannen ikke kan ta med seg posten.)

Dammanns bok er tilgjengelig på Haugenbok, og jeg har opplevd at Haugenbok har boken i postkassen min dagen etter bestilling, med vedlagt bankgiroblankett. Prisen på Haugenbok er 288,- satt 12.5% ned fra veiledende 329, en altfor høy pris for et impulskjøp. Bokhandlerne har ikke lov til å selge den billigere, såvidt jeg vet. Aschehoug har boken på sin side (nokså langt ned) til 329,- De har sitater fra to anmeldelser, lenker til blogger og du kan lese utdrag fra boken, men ingen lenke til kjøpsmuligheter (antakelig forde de ikke gi fordeler til et bestemt distribusjonsledd.

Jobben til et forlag er å sørge for at de forfatterne som er verdt det tjener penger slik at de fortsetter å forfatte. Jeg synes ikke de gjør jobben sin idag.

I en ideell verden ville artikkelen fra VG ligget på nettet, ikke bare på papir (som er dit nyheter går for å dø). En våken forlagskonsulent ville ha snakket med Jaran Dammann etter at han ble intervjuet, sørget for at det var en lenke fra bokanmeldelsen (tydeligvis legger ikke VG bokanmeldelser på nett, noe som er synd – de kunne tatt en liten provisjon for å legge ut lenker) til en nettbokhandel, der boken burde være tilgjengelig for en billig penge i elektronisk format. En skikkelig markedsfører ville også øyeblikkelig kastet seg på Google og andre annonsenettverk og sørget for at de som leste reportasjen om Dammann-familiens litterære prestasjoner fikk opp annonser med lenker til bøkene deres.

Dammann selv gjør noe markedsføring: Han har en Facebook-side der bøkene hans er nevnt, men siden er rotete og oppfordrer ikke til innkjøp. Han burde lære av John Scalzi, ha en blogg, og målbevisst markedsføre seg og sine bøker. Og han lenker ikke til hverken Bokkilden eller Haugenbok, han heller.

Den er veloppdragen, norsk bokbransje. Man konkurrerer lite og møtes under hyggelige forhold. Alle betingelser er avtalt og under standardkontrakter, noen få store aktører har med stilltiende politisk godkjennelse kjøpt opp distribusjonsleddene, inntil for få år siden ble det å skifte jobb fra et forlag til et annet nærmest sett på som høyforræderi. Man skal selge, men ikke for mye, og i hvert fall ikke gjennom Smart Club.

Jeg vil oppfordre Jaran Dammann til å gå utenom de vanlige forlagene, opprette en blogg, legge ut mer av sine skriverier, bygge opp sitt eget nettverk, og undersøke muligheten for å utgi bøkene sine selv. I en verden der forlagene har mindre penger til å markedsføre for, ser på markedsføring som noe man gjør med pressemeldinger og hvitvin på Litteraturhuset, og vegrer seg mot e-bøker, må forfatterne markedsføre seg selv.

Det er nemlig ingen andre som gjør det for dem.

(Også postet til min blogg i Aftenposten.)