Humanistenes behagelige irrelevans

I en kronikk i Aftenposten 31. mars påpeker Torill Moi humanioras reduserte andel av forskningsmidlene og beklager Forskningsrådets fokusering på relevans, som hun oppfatter som en hindring i å drive sann humanistisk forskning og dialog.

Ved første øyekast er dette synspunkter det er lett å være enig i. I praksis blir det litt vanskeligere – ikke fordi humaniora (som synes meg her å være noe snevrere definert enn det engelske humanities, som inkluderer bl.a. jus) ikke fortjener en plass i solen, men fordi norske humanister ser ut til å ønske å sette sitt lys under en skjeppe.

Knut Olav Åmås har tidligere påpekt hvor lite humanistene er til stede i samfunnsdebatten. I disse dager foregår det debatter om en rekke temaer der humanistisk kunnskap kunne virke opplysende, som for eksempel

  • At Norge akkurat nå er i ferd med å lovfeste, med Datalagringsdirektivet, at Staten skal ha en rett til å lagre ditt kommunikasjonsmønster uten hensyn til prinsippet om skjellig grunn til mistanke – fordi det kan tenkes at du kommer til å bryte loven en gang i fremtiden.
  • At Norge har en tollpolitikk som gjør at utviklingsland ikke kan selge sine jordbruksvarer til oss, og dermed forblir i fattigdom, for å beskytte en liten gruppe deltidsnæringsdrivende og noen store monopolbedrifter.
  • At Norge i dag fører en innvandringspolitikk som (enten man står på den ene eller andre siden i hvem og hvor mange som skal få komme inn) er lemfeldig tilfeldig, kontraintuitiv og – i alle fall i praksis – basert på et høyst uklart menneskesyn.

Det synes meg at disse debattene kunne hatt godt av en dose humaniora – ”akademiske disipliner som studerer den menneskelige tilstand, med metoder som primært er analytiske, kritiske og spekulative,” for å sitere Wikipedia (for den saks skyld, et annet stort humanistisk prosjekt der kjente norske humanister i stor grad heller ikke er til stede).

For bare å ta den første debatten: Datalagringsdirektivet reduserer enkeltpersoners rett til privatliv, kan føre til store begrensninger i journalisters og andre kritiske røsters handlefrihet, og innebærer en fare for bruksglidning, der opplysninger som kun skal kunne brukes for å etterforske alvorlige forbrytelser over tid kan bli verktøy for å slå ned på alle som er litt utenom det vanlige. Så vidt jeg vet – og her bør en historiker kunne si noe – vil store og interessante informasjonsbaser over tid alltid bli både lekket og misbrukt.

I denne debatten har de prinsipielle synspunkter blitt frontet av noen få jurister (Jon Wessel-Aas og Olav Torvund, i hovedsak) og noen teknologer (Morten Dæhlen og Gisle Hannemyr, for eksempel). De egentlige humanister har man sett lite til.

Hva kan grunnen være? Humanioras manglende relevans er i alle fall ikke problemet. Toril Moi nevner Wergeland – og jeg er sikker på at Wergeland, med ”Jøden” og ”Jødinnen” ville ha meget å tilføre innvandringsdebatten. Ibsen, med ”En folkefiende”, ville nok hatt noen saftige innlegg om DLD. Bjørnson, med sine mange fargerike meninger om graut og annet, ville nok veid inn om tollpolitikken. Jeg skulle gjerne hørt et analytisk, kritisk og spekulativt innlegg fra en ekspert på Wergeland om noen av dagens debatt-temaer.

Så hvorfor skjer ikke dette? En grunn kan være at humanistene i for stor grad mangler interesse for å sette seg inn i hva datalagringsdirektiv, tollsatser og innvandringspolitikk egentlig innebærer – at man definerer den slags som hjemmehørende andre steder, som rent teknologiske eller økonomiske spørsmål. Men når teknologer og økonomer ser moralske og historiske dimensjoner i en problemstilling, bør vel humanistene kunne engasjere seg – om ikke noe annet så for å bekrefte at deres fag ikke har relevans?

Men jeg lurer på om ikke årsaken ligger et annet sted. Når jeg sensurerer studentarbeider, er en av mine vanligste kommentarer at studentene ”nevner teori, men bruker den ikke”. En naturvitenskaplig teori – eller et humanistisk prinsipp – er et redskap som beviser sin verdi gjennom anvendelse. Og heri ligger problemet: Den vanlige humanist ser ut til å være mer enn villig til å kategorisere folk og deres meninger, til å bedrive deskripsjon. Å bruke den menneskekunnskap og det moralske fundament humanistisk forskning og dialog skulle frembringe til å drive preskripsjon, derimot, synes å ligge utenfor humanioras prosjekt.

Synd. Vi kunne trengt dere.

Hva mener du, Toril Moi, om DLD? Analytisk, kritisk og spekulativt, helst.

(Dette innlegget er også tatt inn i min blogg på Aftenposten.

12 thoughts on “Humanistenes behagelige irrelevans

  1. «Lemfeldig» betyr «skånsom» eller «varsom», og det var vel ikke det du hadde i tankene, var det vel? Selv ikke fortatter Fossnes Hansen klarer å bruke «lemfeldig» korrekt, men i disse tider, hvor selv ikke engang nordmenn behersker sitt eget morsmåål, hvem gjør vel det?
    Samfunnsfagene kan legges ned, alle som ett unntatt filosofien.

  2. Thomas Hylland Eriksen, Knut Kjeldstadli og mange andre har skrevet meget godt om innvandring. Det virker som om du er svært selektiv i hva slags humanistisk forskning du mener er relevant og velger å legge merke til. Mange på høyresiden som liker at man kan kjøpe seg det man vil ha for penger blir forvirret over at forskere ikke leverer vare når det åpenbart finnes et marked. Forskning følger imidlertid en annen logikk der f.eks sannhet og etterrettelighet blir viktigere.

  3. PACE (eller Thomas som du figurerer under andre steder): Du tillegger meg meninger jeg ikke har og politiske posisjoner jeg ikke tar. På den annen side er ikke det så uvanlig fra folk som ikke har guts nok til å skrive under fullt navn…

  4. Interessant å spole tilbake til tidligere debatter om humanioras plass. Fagfeltet som Moi skriver om, litt.vit./kjønnsforskning fikk mye kritikk under hjernevaskdebatten, men enda skarpere kjeft av en av Norges mest internasjonalt anerkjente forskere, Jon Elster for fem år siden hevdet at en Holdberg-pris ble delt ut av en komité hvor Moi var et av fire medlemmer, gikk til en forsker som i følge Elster var en «notorisk fransk sjarlatan».
    http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article1517411.ece
    Går vi 15 år tilbake, ble litt.vit./kjønnsforskning kritisert (mange vil si avslørt) i Sokal-affæren, da en fysiker fikk antatt en artikkel som var en ren pariodi på franskinspirert diskursanalyse
    http://en.wikipedia.org/wiki/Sokal_affair
    Ellers har samme tema blitt debattert grundig under The Two Cultures-debatten på 60-tallet
    http://en.wikipedia.org/wiki/The_Two_Cultures

  5. Harald,
    jeg leste den kronikken av Elster – var ikke klar over at Toril Moi var den professoren med koblinger til Kristeva det ble referert til. Sokal er jo en kjent og morsom affære. En morsom sak jeg fant på Wikipedia-artikkelen var Chip Morningstars «How to deconstruct almost anything» (http://www.fudco.com/chip/deconstr.html) som var meget fornøyelig lesning. Verdig en egen bloggpost etterhvert.

  6. Meget bra kommentar(er), kommer til å følge bloggen din fremover!
    Hilsen humanist

  7. Grunnen er ganske enkelt at humanoira har utspilt sin rolle i samfunnet, dessverre. Egentlig over hele verden.
    Dette fordi folk gradvis har innsett at humanoira først og fremst er (eller, over tid har beveget seg til å bli) en form for politisk aktivisme. Du er ikke forsker, du er politisk aktivist. Du har din ideologi som du kjemper for. Du bruker våpnene du har – din forskerstilling, din innflytelse, din makt, til å dreie verden i retningen du har besluttet at du ønsker ut i fra dine visjoner.
    Og dette igjen enkelt nok fordi «metodeverktøykassa» innen humanoira er såpass stor at du kan bruke akkurat hvilket verktøy du vil til å oppnå hva du vil. Motsatt kan alle verktøy kritiseres sønder og sammen.
    Ta for eksempel debatten om rase og IQ. Norske humanoirapolitikere vil hevde at disse er tilbakevist sønder og sammen gjennom metodekritikk. Men innfallsvinklene som er brukt for å angripe metodene er vinkler som kunne drepe enhver forskerrapport. «IQ er ikke en presis målestokk» er en kritikk – men det er heller ikke «lykke». Likevel uttaler mange forskere seg om hva som gjør folk «lykkelige» uten at de kritiseres. Hva som blir kritisert, og hva som blir fremhevet, reflekterer utelukkende forskeres smak og politiske tanker.
    Kjønnsforskere og sosiologer i tusentall med doktorgrader var for noen år tilbake 110% sikker på gutter og jenter oppdratt likedan ville bli like. I dag er dette et minoritetssyn. Det er ikke fordi «måleverktøyene» er blitt bedre. Hvis det var usikkerhet om måleresultatene den gangen skulle forskere varslet om det. Det samme med homofili. Innledningsvis var det 110% enighet om at det var medfødt. Nå er det ikke det lengre.
    Begge disse standpunkene har fylt politiske funksjoner. At menn og kvinner hadde identiske mentale funksjoner virket som et forsvar for additiv diskriminering i forhold til kvinner. Nå som kvinner har kommet langt trenger man ikke dette forsvaret lenger. Det samme med homofili. At homofili ble besluttet medfødt var var en politisk avgjørelse som invaliderte kritikere (hvordan kan noen ikke oppføre seg homofilt om de er født homofile?). Nå som kritikerne er marginalisert kan standpunktet droppes. I begge disse sakene har man hoppet fra standpunkt som er i motsatte sider av universet uten at forskere har reist noen alarm om problemene ved sitt eget virke, kun ut i fra hvilken politiske funksjon man ville oppnå.
    Ta den gamle brune krigeren Thomas Hylland Eriksen, som ville at vi skulle skrive om norgeshistorien tusen år tilbake for å inkludere at innvandrere har spilt en helt nødvendig rolle for nordmenn helt tilbake til vikingtiden. Denne «meningen» er ikke noe mer verdt enn om mannen i gata skulle komme med den. I den grad TEH mener den bidrar til en bedre verden er det ikke basert på matematiske modeller, bare TEHs interne visjon av hva et godt samfunn er – som ikke er «faktabasert», kun hans egen personlige preferanse. Han synes det skal være slik. Jeg avfeier hans mening som uten betydning for andre enn ham selv.
    I gamle dager, eller selv for bare en relativt kort tid siden, ble «samfunnsforskere» ikke ansett som «vitenskapsmenn». Når folk møttes på pub til diskusjon om hvordan ting hang sammen, som Nietszche, Marx og Hegel, var de mer ansett som «samfunnsfilosofer».
    Ganske enkelt: Vi kan vel kalle det en slags neo-rasjonalisme. «Forskere» nedgraderes til samfunnsfilosofer. Det i seg selv reflekterer bare en verden med mindre tillit og mer politiske angrep. Men det er en naturlig konsekvens av «forskernes» eget virke. Norske forskere føler denne skepsisen på kroppen, men er ikke sikker på hvordan de skal reagere. Derfor trekker de seg litt tilbake.

  8. Og mer konkret i forhold til forfatteren:
    Det nevnes at studenter burde ikke bare lære teorier, men anvende dem, i forhold til to standpunkt: å se datalagringsdirektivet som urimelig overvåkning og å se behandlingen av innvandrere som tidligere tiders behandling av jøder.
    Hvis du er enig i begge disse to er det fristende å si seg enig i alt som står her. Jeg er bare enig i den ene av dem, og burde derfor kanskje si ‘litt ja og litt nei’.
    Istedet er det en hard ting å si, men selv om jeg føler sympati med forfatteren og har forståelse for at en som har internalisert visse moralske teorier vil ønske at de som lærer om disse også anvender dem og internaliserer dem, så er det ikke slik verden skal fungere. For å sette det på spissen: hvis studenter skal anvende de moralske teorier de læres betyr det at studenters moralske standpunkt skal reflekterer hva læreren har valgt som pensum. Da fungerer unge som oppdragelsesanstaltens fotsoldater.
    Istedet bør man ikke forvente dette, og i offentligheten gjøre det klart at man uttaler seg som enkeltmenneske, ikke holde foran seg noen slags «forskerautoritet».

  9. Espens kommentar, hva angår etterlysning av humanorias deltagelse i samfunnsdebatten om flere viktige verdispørsmål, er høyst betimelig (- uaktet omtalen av undertegende som et av flere positive unntak for juristenes del..;-).
    Jeg tenker da først og fremst på bidrag som kan løfte de ofte pragmatisk fremstilte problemstillinger som politikerne og statens teknokrater forsøker å sette dagsorden med, over i mer prinsipielle rammer. I hvert fall når de hører hjemme i slike rammer. Mange av de spørsmål som politikerne på alles vegne tar stilling til, enten som lovgivere eller som bevilgende myndghet, inneholder i større eller mindre grad prinsipielle elementer, med betydning ut over det enkelte vedtak. Elementer som alene eller i sum, over tid, kan ha avgjørende betydning for hvorledes grunnleggende trekk ved vårt samfunn enten sementeres eller endres – uten at disse sammenhengene uten videre fremstår som åpenbare.
    Hvis humanoria overhodet skal spille noen rolle i disse politiske dialogene – og, ja, dialogene er politiske, i begrepets videre forstand – annet enn som passivt tilgjengelige teorier og refleksjoner, innbundet mellom permer som sjeldent søkes, og langt sjeldnere åpnes av våre folkevalgte og den generelle befolkningen, må humanorias diverse representanter våge å bidra mer aktivt i dialogen. Selv om det kan innebære at man både tvinges til å debattere på andre premisser og i andre former enn i fagtidsskrifter og i auditoriene, og selv om motdebattantene møter argumentene på andre måter enn de akademisk «gyldige».
    Samtidig ser jeg at Leif Leifsen (ovenfor i denne kommentartråden) har noen poenger med hensyn til hva jeg vil kalle «egenverdien» av de argumenter som fremføres av enkeltindivider som tilfeldigvis har en akademisk grad og/eller tittel. Men jeg synes poenget overdrives noe i konklusjonen. Selvsagt har et argument ikke større verdi enn sitt innhold, og et verdisyn har ikke større verdi enn de argumenter som bærer det.
    Poenget må vel være at den akademiske tilnærmingen i seg selv, det analytiske, og anvendelsen av nedarvet akademisk erfaring, i form av teorier basert på empiri, i den praktiske, politiske debatt, kan tenkes å høyne kvaliteten på debatten og derved også på de beslutninger som tas.
    Men nettopp fordi humanoria ikke er naturvitenskap, og fordi den enkeltes verdisyn i større grad kan prege refleksjonene, er det viktig at disse flagges og, ikke minst, at deltagelsen er så bred at de forskjellige verdisyn møtes og brytes i den samme dialogen.
    Fra den displinen jeg behersker, jusen, er det ganske opplagt, synes jeg, at jurister har et større samfunnsansvar enn å bidra med ren partsrepresentasjon (prakiserende jurister) eller med rent deskriptiv analyse av «gjeldende rett» (én del av forskende juristers oppdrag). Juristeene har, uansett, også et ansvar for å forsvare selve rettsstaten. Det er jo i prinsippet også et ideologisk standpunkt; å legge til grunn at samfunnet skal være en rettsstat. Men med det som forutsetning, synes det ganske åpenbart at det i første – og gjennom domstolenes virksomhet, også i siste – instans, må være juristene som er best egnet til å identifisere og problematisere hendelser eller utviklinger som utfordrer rettsstatens grenser.
    Dette foregikk det for øvrig en ganske god debatt om i Morgebladet i fjor vinter, der et av de siste innleggene, av professor i rettshistorie ved Det juridiske fakultet i Oslo, Dag Michalsen, inneholder gode poenger:
    http://www.morgenbladet.no/apps/pbcs.dll/article?AID=/20100423/ODEBATT/704239951
    Jon Wessel-Aas

  10. Jeg mener Leif Leifsen har misforstått ganske mye. Det er internasjonalt mange virkelig viktige humanister som har stor innvirkning på samfunnet. Nancy Folbre, Deidre McCloskey, Knud Haakonsen er noen av dem jeg leser siden de skriver om ting som har stor betydning for økonomifaget.
    I Norge derimot så er det generelt veldig veldig dårlig stelt vil jeg si. Den teknologiske utviklingen vil norske humanister ikke ha noe med å gjøre for eksempel, hverken sosiale medier, utnyttelse av open access i publisering eller teknologiens betydning for samfunnet og kulturen. Når de på det teknologiske området foretrekker å dytte bilen framover framfor å starte den og kjøre, så sier det litt om nivået deres generelt.

Kommentarer er stengt.