Om amerikanske vs. norske universiteter

Det er mye å si både om Frode Saugestads kronikk i Aftenposten om hvor mye dårligere norske universiteter er enn amerikanske, og om innleggene i kommentarfeltene etterpå. Han har definitivt et poeng, men å sammenligne norske universiteter (som begynner å bli en nokså broget masse) med amerikanske eliteuniversiteter blir litt som å sammenligne norsk basketball med NBA – det blir å sidesette det beste fra en stor nasjon (og dessuten et verdenssenter for læring) med det gjennomsnittlige i Norge. Det er en himmelvid forskjell mellom eliteuniversitetene i USA og de mer gjennomsnittlige – og sammenliknet med dem kommer ikke Norge så dårlig ut.

Dermed er det ikke sagt at vi ikke kan bli bedre, og fremfor alt at vi systematisk kan begynne å bruke de amerikanske eliteinstitusjonene både som sammenligningsgrunnlag og som en mer integrert del av et norsk utdanningssystem enn vi gjør i dag.

Først, litt opprydding om ordbruk og annet:

  • "Amerikanske Harvard er det ubestridt beste universitetet i verden."
    Beklager, men dette er upresist (og jeg må ta høyde for at ingressen ikke skrives av kronikkforfatteren her.) Harvard har en ubestridt plass blant verdens beste universiteter, men enkeltvise og presise rangeringer for hele universiteter blir meningsløse. Mange andre universiteter både i USA (MIT, Princeton, Columbia, Stanford, Carnegie-Mellon, Yale, bare for å nevne noen) og andre steder er på høyde med Harvard innenfor enkelte fagområder og samlet sett. Hva gjelder studieopplevelse, blir Harvard rett som det er rangert etter colleges som Williams, Amherst og Yale. Universitetsrangeringer er omtrent som hotellrangeringer på internett – de gir en generell pekepinn om kvalitet og opplevelse, men ikke mer. Your mileage may vary, som det heter.
  • Harvard er dyrt, men mindre enn man skulle tro. Støtteordninger ("needs-blind admission") gjør at gjennomsnittsbetalingen er svært mye lavere enn de 300 000 pr år som nevnes (et beløp som også inkluderer kost og losji, i hvert fall det første året). En rekke teaching colleges er også dyrere enn Harvard. Igjen – det kommer an på hva man sammenligner med. Tapt arbeidsfortjeneste og studielån i Norge kommer opp i nesten det samme – og da har man ikke en en stor forventet inntektsvekst etter avlagt eksamen som motvekt.
  • At Harvard-studentene leser et norsk årspensum på en måned kan nok stemme for enkelte kurs, men dette tallet må ikke brukes som generelt grunnlag. Men forskjellen er betydelig: Når jeg sammenligner kurs på Master- og doktorgradsnivå som jeg kjenner til, er tallet heller at Harvard-studentene leser 2 – 4 ganger så mye i gjennomsnitt. Men det er betydelig variasjon, uten at jeg kan si at jeg har funnet kurs i Norge med høyere ambisjonsnivå enn på Harvard.

Kommentarene etterpå bærer preg av begrepsforvirring og lite kunnskap om amerikansk vs. norsk høyere utdanning:

  • Mange kommenterer at det norske opprykkssystemet ikke er meritokratisk, er preget av kameraderi og gruppetenkning, at disputaser er teaterforestillinger, og så videre. Denne diskusjonen foregår i USA også, minst like mye som i Norge. Og den foregår både på eliteuniversiteter og de mer alminnelige. Å foreta noen analyse basert på hissige innlegg fra begge sider blir ganske vanskelig.
  • Noen kommentatorer hevder at "alle blir professorer" i USA. Dette stemmer ikke – det er bare at begreper og systemer er forskjellige fra i Norge. Riktignok kaller studentene en for "professor" i undervisnings- og veiledningssituasjoner, men tittelen er her den samme som "lærer", omtrent som på fransk. Det formelle opprykkssystemet (tenure track) i USA er tredelt, og krever doktorgrad før man begynner: Assistant professor (tilsvarer omtrent norsk amanuensis, en rekrutteringsstilling), associate professor (tilsvarer omtrent førsteamanuensis) og professor (tilsvarer omtrent norsk professor). I tillegg kommer spørsmålet om "tenure" – fast stilling. Noen universiteter praksiserer at man må ha "full professorship" for å bli tenured, andre kan gi tenure også til associate professors. Det finnes i tillegg mange andre stillinger som kan innehas as folk uten doktorgrad, som lecturer, scholars, fellows etc. Disse folkene tiltales også som "professor" av studentene når de underviser et kurs.
  • Universiteter i USA deles gjerne inn i "research universities" (hovedvekt på forskning og publisering) og "teaching universities" (hovedvekt på undervisning, gjerne undergraduate) – og det finnes elite- og gjennomsnittsinstitusjoner i begge kategorier.

Min største bekymring rundt denne debatten er at et fokus på forskjeller mellom amerikansk elite og norsk gjennomsnitt setter norske høyere læreinstitusjoner inn i en konkurranse de ikke kan – og ikke heller skal – vinne.

Problemet er ikke at det er gjennomsnittsforskjell mellom amerikanske eliteuniversiteter og det norske utdanningssystemet, men at et manglende nivå i norsk videregående skole og på lavere universitetsstudier skal føre til at gode norske studenter ikke kan komme inn blant eliten i USA, uansett hvor gode de individuelt måtte være. Harvard har 1800 plasser for undergraduates, men mottar mer enn 2000 søkere med perfekt SAT hvert år. Det å komme inn er ikke bare et spørsmål om poengsummer (slik det er i Norge), men også om utenomfaglig aktivitet, gode anbefalinger fra lærere og arbeidsgivere, og at man kan vise til et faglig nivå på høyde med sine konkurrenter. Dette krever en helt annen innstilling til utdanning, og et mye tettere samarbeid mellom lærer og elev, enn tilfelle er i dag.

Jeg har opplevd lærere fra videregående skole som ikke kan skrive engelske anbefalinger for sine studenter. Jeg har også møtt i hvert fall en kjent universitetsprofessor som ikke vil skrive dem, fordi risikerer man jo at de beste bachelor-studentene forsvinner til utlandet i stedet for å begynne et Master-program i Norge.

Norsk overtilpasning til det europeiske Bologna-systemet (3 år bachelor + 2 år master som det eneste riktige og saliggjørende), samt mangel på elite-"tracks" fra begynnelsen av (med Bachelor som en slags fortsettelse av en "alle skal med" videregående skole) gjør at skal man komme inn på et amerikansk eliteuniversitet, må man enten gå gjennom et amerikansk skolesystem, ta IB, eller komme inn på et middels amerikansk bachelorstudium og gå videre mot eliteuniversitetene derfra. Med vanlig videregående eller en alminnelig norsk bachelor (uansett karakternivå) har man ganske enkelt svært liten sjanse for i det hele tatt å bli vurdert. Og da blir norske studenter ved amerikanske eliteinstitusjoner enslige unntak – inne mer pga. forbindelser eller tilfeldigheter enn fordi de er gode.

Utdanning er i dag en global bransje, og det er ikke lenger de som ikke kom inn i Norge som reiser ut – nå ser det i stedet ut til at det er de beste som drar. Norsk utdannings- og forskningspolitikk må ta dette inn over seg. Man må se på utenlandske eliteuniversiteter som et sted systematisk å plassere de beste studentene, for deretter å rekruttere dem tilbake, heller enn som et litt brysomt system som skaper ekstraarbeid fordi det ikke passer inn i de standardiserte sjablongene.

About these ads

12 thoughts on “Om amerikanske vs. norske universiteter

  1. Nå skriver faktisk Saugstad at «Harvard er langt fra det dyreste universitetet i Boston eller i USA» (i alle fall i nettutgaven av artikkelen), men for øvrig har jeg ikke tenkt å løfte en finger for å forsvare det han skriver.
    Når han sammenligner bibliotekettjensten på Harvard University med Høgskolen i Bodø blir det veldig sært, egentlig.

  2. Håkon: Sammenligningen med Høgskolen i Bodø er ikke så sær, egentlig. Agora er et _norsk_ tidsskrift, og det er faktisk litt snålt at Harvard har det, men ikke Bodø.
    Jeg gjorde den samme oppdagelsen da jeg studerte der – at Harvard hadde bedre utvalg i norsk litteratur enn mange akademiske bibliotek i Norge.

  3. Kronikken til Saugestad har mange gode poeng, selv om han generaliserer vel mye. Dette nyanserer du i din blogg, slik jeg ser det.
    Det finnes en veg videre for norske, ambisiøse studenter i tillegg til det du nevner: Hvert år reiser i overkant av 30 norske 17-åringer til et United World College (som det finnes 11-12 av rundt omkring i verden) etter endt første år på norsk videregående. Opptakskravene er harde for disse collegene, med høye karakterer, sterkt samfunnsegasjement og evne til å bidra sosialt som noen av kravene. To år ved UWC fører til en IB, men denne bakgrunnen for en IB teller ved svært mange (amerikanske elite-) universiteter mer enn en vanlig IB; UWC’ere er svært ettertraktet som studenter på grunn av høyt akademisk nivå og den erfaringen som to år ved et internasjonalt college gir.
    Men det viktigste poenget er vel mangelen på støtte og tilbud til de som er over middels ambisiøse, og med tilsvarende evner, i Norge. Det virker langt frem til vi kan få en endring i likhetstankegangen og distansen mellom lærer/student i den norske andedammen. Ditt siste avsnitt er et godt forslag, og da særlig «å rekruttere dem tilbake» – det skal en del til for at de kommer tilbake når de først har fått smaken på internasjonale forhold på høyt nivå.

  4. Poenget er at skal du komme deg inn på UWC eller lignende opplegg, kreves det at foreldre eller andre ressurspersoner tenker for deg og er ambisiøse på dine vegne. I USA ligger det å være akademisk ambisiøs i mye større grad i kulturen, for ikke å snakke om India og tildels Kina.
    Ikke rart at utdanning sementerer gamle klasseforskjeller i Norge….

  5. Jeg er ganske langt enig med deg. Det som mangler i Norge er elite-tracks for dem som faktisk gjerne vil. Og aksept for at noen av oss vil.
    Jeg har ikke gått på noe toppuniversitet i USA, men jeg har gått på honors-track ved et universitet som rangerte bra på akkurat det jeg studerte. Det var ikke bare kunnskap som ble formidlet på en helt annen måte enn her, men også fascinasjon og fagkjærlighet. Det er noe jeg har med meg fremdeles!

  6. Som jeg sa: Mange av de mindre kjente universitetene i USA kan være verdensledende på et eller noen få områder. Og opplevelsen som student kan være enda bedre på et teaching university med særpreg.

  7. Ok, kort om bibliotek. Tidsskriftet Saugestad viser til på en rekke norske bibliotek, men det er ikke alle som har komplette samlinger. (Høgskolen i Bodø mangler noen årganger av Agora, bl.a. 1999.) Jeg vil også anta at sannsynligheten for at et norsk tidsskrift på et tilfeldig tidspunkt er utlånt er større på et norsk bibliotek enn på et amerikansk.
    Hva sannsynligheten for at Saugestad fysisk er i Bodø og trenger å se en gitt artikkel i Agora akkurat der og da tør jeg ikke si. Dersom han var et helt annet sted så er det mer naturlig å gjøre et søk i Bibsys og finne ut hvilket bibliotek som kan hjelpe, og ikke henge seg opp i Høgskolen i Bodø.
    Jeg tror det er mer kritikverdig om samtlige norske læresteder skulle bruke sine begrensede midler til å fylle opp bibliotekene sine med komplette samlinger av smale norske tidsskrifter. Et helt annet spørsmål er om ikke utgiver/forlag burde legge bedre til rette for digital nettbasert tilgang.

  8. Lesemengde og sosial intelligens

    Hvorfor har nordmenn slike fordommer mot intellektuelle prestasjoner? En av kommentarene til Frode Saugestads kronikk i Aftenposten (som jeg tidligere har kommentert) sier i et nøtteskall noe om "folk flests" fordommer mot lærdom og…

  9. En del fornuftig kritikk, men jeg tror det er viktig ikke å svartmale situasjonen i Norge også. Har man en Bachelor fra UIO med toppkarakterer har man mulighet til å komme inn på masterprogrammer ved svært gode institusjoner i Usa og England.

Kommentarer er stengt.