Zuckerberg & Lacy

På SXSW-konferansen (enda en konferanse jeg gjerne skulle vært på) ble Mark Zuckerberg (sjef Facebook) intervjuet av Sarah Lacy, og resultatet var ikke bra. (Du finner en video her, men den er absolutt ikke verdt å se medmindre du studerer journalistikk.) Opptrinnet ble etterhvert en programleders mareritt – hennes dårlige forberedelse, mangel på kunnskap om hva intervjuobjektet holdt på med, og mer fokus på seg selv enn på hovedpersonen gjorde at publikum begynte å forlate rommet etter ti minutter. Lacy selv så ikke ut til å forstå at hun hadde skyld i dette selv, men mente hele problemet lå i et fiendtlig, teknologisk innstilt publikum som ikke satte pris på henne som journalist (og kvinne, attpåtil).

Det mest interessante med dette er reaksjonen – dette har vært "hot topic" i amerikansk bloggosfære i hele går, til og med illustrert med tegneserier og gjort til gjenstand for analyse fra mange kanter (f.eks. Jeff Jarvis og Daniel Terdiman.) Twitter ser ut til å ha vært en faktor – mange av publikum hadde telefoner koblet opp til Twitter og kringkastet meldinger frem og tilbake, noe som gjorde at publikum kjapt forsto at andre var like frustrerte som dem. Robert Scoble, som kom til intervjuet litt etter at det begynte, gir en god oppsummering av mekanismen, men ser også ut til å ha vært en del av den selv.

For meg som foreleser og foredragsholder er dette svært interessant. Jeg har kolleger som sliter med at studentene surfer mens de foreleser. Det kan være slitsomt, menn løses ganske greit ved å stille noen spørsmål og dra opp tempoet i forelesninge. Men hvis studentene i tillegg skal sende hverandre stormer av meldinger kan det bli slitsomt i lengden. Stemningen kan snu (jeg har vært i nok foredrag til også å ha hatt noen "bomber", og det kan være vanskelig å kjenne stemningen i et publikum fra et podium) mye fortere, og tilgang til en "backchannel" gjør at mange metoder for å kontrollere en diskusjon (kroppsspråk, bevegelse, humor) kan bli vanskeligere å bruke. Særlig hvis noe av publikum ser på en skjerm og noen er tilstede – det er svært forskjellige medier.

På den annen side har jeg brukt "backchannels" mange ganger når jeg presenterer over telekonferanse, da pleier jeg alltid å ha etpar chat-kanaler åpen til mine kolleger, slik at vi kan styre timing, spørsmål og tempo uten at tilhørerne merker noe. Så når publikum får samme teknologi, er det på mange måter en utjevning. Man har ikke lenger publikum i sin makt på samme måte, og de er mindre en samling enkeltindivider og mer en enkelt, dynamisk og nogenlynde koordinert organisme.

Spennende. Neste skritt blir en Twitter-terminal spesielt tilpasset programledere….

Hvordan bli omskrevet

Cory gir 17 tips om hvordan man kan øke sin bloggbarhet – først og fremst ved ikke å forsøke å legge en masse hindringer i veien for at folk kan bruke ens materiale. Jeg kan bare erklære meg enig – Flash, session keys, stadig skiftende hjemmesider, manglende dyplenker og intelligente policies for bildebruk er PR-fremmende. Fancy inngangsporter og andre former for styrte opplevelser av din webside er bortkastede penger.